110-sentralen er brann- og redningsvesenets nødalarmeringssentral. Den drifter nødnummer 110 og mottar meldinger om brann og andre ulykker. Operatørene har oversikt over beredskap og ressurser i regionen, og sørger for at egnede styrker mobiliseres til hendelser.
Kommunene er pålagt å være tilknyttet en regional 110-sentral for mottak av meldinger om branner og andre ulykker. Sentralene innhenter informasjon fra innringer, gir råd inntil hjelpen ankommer og fungerer som kommunikasjonssenter for innsatsstyrker. De kan også varsle politi og helsevesen gjennom trippelvarsling.
110-sentralene skal sikre at nødstilte får rask hjelp og at nødvendige opplysninger registreres korrekt. Når omfang og lokalisering av en hendelse er fastslått, alarmeres brann- og redningsressurser. Alarmbehandlingstiden skal normalt ikke overstige 90 sekunder. Automatiske brannalarmanlegg kan være koblet direkte til 110-sentralene.
Sentralene er døgnbemannet av fast ansatte operatører, minimum to per vakt, hvorav én har vaktlederansvar. Operatørene skal ha utdanning og erfaring i tråd med brann- og redningsvesenforskriften.
Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) avgjør hvilke kommuner som skal ha ansvar for etablering av 110-sentraler. Alle kommunene i regionen skal være tilknyttet sentralen og bidra økonomisk til drift. Risiko- og beredskapsanalyser skal ligge til grunn for organiseringen.
Driften er et kommunalt ansvar. Sentralene kan organiseres som interkommunale selskap, vertskommunemodell, kommunalt foretak eller som del av et brann- og redningsvesen. Antall kommuner, innbyggere og areal som dekkes varierer mellom regionene.
110-sentralene benytter felles nasjonale løsninger levert gjennom nødnettprosjektet. Telefoni og samband håndteres med ICCS fra Frequentis. Med NRDB og AML kan operatørene fastslå innringers posisjon. Systemet Vision brukes til flåtestyring, loggføring og oppdragshåndtering.
Per 2025 finnes det tolv 110-sentraler i Norge, med ansvar fordelt etter politidistriktene.