Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til en annen person, vanligvis et barn. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn.
Adopsjon er et skifte av det juridiske foreldreskapet til en annen person, vanligvis et barn. Adopsjon innebærer at den som blir adoptert får samme rettslige status som om den adopterte skulle ha vært adoptivforeldrenes biologiske barn.
Ved adopsjon av barn er formålet med adopsjon oftest å gi et godt og varig hjem til barn som av ulike grunner ikke kan bli tatt hånd om av sine biologiske foreldre. Ettersom adopsjon er en juridisk institusjon, forekommer det også at barn adopteres av noen som allerede er in loco parentis, altså «i foreldres sted», for barnet; hensikten er da å sikre at også juridiske rettigheter etableres mellom adoptivforelder og adoptivbarn.
Det forekommer også at personer som har nådd myndighetsalder blir adoptert; dette skjer som regel nettopp for å sikre at den adopterte får rett til å bli behandlet på linje med et biologisk avkom av adoptivforelderen, f.eks. ved arvefall. Historisk har dette også skjedd for å sikre tronfølgen i et monarki; Jean-Baptiste Bernadotte var for eksempel 47 år gammel da han høsten 1810 ble adoptert av kong Carl XIII og ble kronprins i Sverige under navnet Carl Johan. Den barnløse kong Carl XIII hadde faktisk allerede i januar 1810 adoptert den danske prinsen Christian August av Augustenborg for å sikre det svenske monarkiets fremtid, men den danske prinsen døde i mai 1810.
Fra rundt 1960 og fremover startet en praksis der ektepar i vestlige land adopterte barn fra land i andre verdensdeler. Det ble fremhevet som en god gjerning at mange barn i land som India, Korea, Colombia og Kina på denne måten ble hentet ut av fattigdom og nød til gode hjem i velfungerende samfunn.
Mot slutten av 1900-tallet og utover på 2000-tallet har det i vestlige samfunn i stadig større grad blitt stilt spørsmål ved denne praksisen. Dels har det blitt forsket på i hvilken grad adoptivbarna kunne ha traumer fra tiden før adopsjonen, og hvordan slike traumer i så fall best kunne møtes. Dels har mange av adoptivbarna selv rapportert om problemer med å finne seg til rette i den nye tilværelsen, av ulike årsaker. Dels har blant annet undersøkende journalistikk avdekket at mange av adoptivbarna ble stjålet fra sine biologiske foreldre, som på ingen måte ønsket å adoptere dem bort. Adoptivforeldrene var ikke kjent med dette.
Noen hjelpeorganisasjoner har lansert konseptet fjernadopsjon, som går ut på at en person, eventuelt en familie eller en gruppe personer, forplikter seg til med jevne mellomrom – gjerne månedlig – å betale en fast sum penger som skal brukes til å dekke levekostnader og skolegang for et barn som trenger denne hjelpen i et annet land. Som «motytelse» tilbyr gjerne hjelpeorganisasjonen å holde den betalende parten løpende informert om «adoptivbarnets» utvikling. En slik avtale om underhold på distanse innebærer ingen juridiske bånd mellom den eller de som betaler pengene, og barnet som mottar støtten.
Andre hjelpeorganisasjoner unngår begreper som «adopsjon» og «adoptivbarn», og kaller konseptet for eksempel for «fadderordning».
I videre forstand omfatter adopsjon omplassering av kjæledyr, vanligvis tamkatter og tamhunder.
