Aérotrain

Aérotrain prototype#02
Saran Aérotrain rail

Aérotrain var et luftputetog utviklet i Frankrike mellom 1965 og 1977. Sjefsingeniøren var Jean Bertin.

Målet med Aérotrain var det samme som med maglev-tog, nemlig å heve toget over skinnene slik at luftmotstanden er det eneste som bremser. Derfor kunne Aérotrain kjøre i svært høye hastigheter med et akseptabelt energiforbruk og støynivå, og uten den tekniske kompleksiteten og den høye prisen til magnetisk hevede tog. Prosjektet ble nedlagt i 1977 på grunn av manglende finansiering, Jean Bertins bortgang og franske myndigheters valg av TGV som den framtidige løsningen for jernbanetransport.

Testbaner

For de fleste Aérotrain består sporet av en enkelt skinne av armert betong med en omvendt T-form. Alle spor som ble bygget var kun for eksperimentelt bruk. Den første testbanen ble bygget i februar 1966 i Gometz-le-Châtel, Essonne, Frankrike. Banen ble brukt av aerotrain 01 og 02, og ble bygget i traseen til en nedlagt jernbanestrekning. Testbanen var 6,7 km lang. Sporet er fortsatt synlig i dag, men delvis fjernet for å gi plass til bygninger. En seksjon av banen er beholdt og restaurert, og brukt som et monument i en rundkjøring i Gometz. En ny bane laget av aluminium og asfalt ble bygget i 1969 for aerotrain prototype S44 i Gometz-le-Châtel, bare noen få meter unna og parallelt med den første banen. Ledeskinnen i aluminium ble fjernet etter testingen, men asfaltbanen ble beholdt og omgjort til gangsti i 2008 og 2009. Et 18 km langt opphøyd spor ble bygget i 1969 i Loiret i Frankrike, nord for Orléans. Denne testbanen ble bygget for å teste prototypene I80-250 og I80-HV. Orléans-testbanen ble et berømt landemerke etter at testprogrammet var ferdig.

Prototyper

Seks prototyper ble bygget: 01, 02, S44, I-80, I-80 HV og prototypen til Rohr Industries. I-80 var en passasjervogn i full størrelse med plass til 80 passasjerer, og den kjørte på 18 km med bane. I 1974 satte den verdensrekord for skinnegående fartøy med en snitthastighet på 417,6 km/t og en toppfart på 430,4 km/t. Rohr Industries-prototypen ble bygget på lisens i USA. Aérotrains prototyper ble utrustet og testet med forskjellige typer fremdriftssystemer: flypropell for prototype 01, spesielle propeller med vinklede blader på prototype I80-250, gassturbin i prototypene 02 og I80-HV, og elektrisk lineær induksjonsmotor i prototypene S44 og Rohr.

Tidslinje

Sammenligning med TGV

Franske myndigheter valgte å satse på TGV i stedet for Aérotrain. Her er en sammenligning:

Fordeler ved TGV

  • I motsetning til aérotrain kunne TGV benytte eksisterende jernbaneskinner i byområder. Aérotrain måtte hatt nye spor og stasjoner.
  • Aérotrain hadde mye dårligere kapasitet.
  • Etter den første oljekrisen, ble drivstoffet til Aérotrain I80 for kostbart. Den elektriske versjonen ville brukt mye mer kraft enn TGV.
  • Jernbanemiljøer var totalt ukjente med teknologien brukt av aérotrain.

Fordeler med Aérotrain

  • Mindre belastning på sporene, og derfor muligens lavere bygge- og vedlikeholdskostnader.
  • Mindre friksjon, som muligens kunne gi lavere energiforbruk.
  • Mindre støy, fordi toget ikke hadde hjul som kunne overføre vibrasjoner til sporet.

Amerikansk Aérotrain

I 1970 bygget Rohr Industries en prototype og en testbane i Colorado, USA. Denne prototypen hadde en lineær motor som framdrift, og kunne frakte 60 passasjerer i 240 km/t. Lengden var 28 m og vekten 20,8 tonn. På grunn av manglende finansiering ble det ikke satt i kommersiell drift.

Britisk Aérotrain

I Storbritannia ble en lignende teknologi utviklet, med navnet tracked hovercraft og hovertrain. Et forsøk på å bygge en testbane ble gjort, men den ble aldri fullført.

Referanser

  1. 1 2 3 Roy McLeavy: Société de L'Aerotrain, Frankrike. Jane's Surface Skimmers Hovercraft and Hydrofoils
  2. ↑ Et nettforum om jernbane

Eksterne lenker