«Den vandrende jøde» som ifølge en middelalderlegende unnlot å hjelpe Jesus på Golgata, framstilt av den franske 1800-talls-illustratøren Gustave Doré.Karikaturtegning av Den vandrende jøde fra 1852 som symbol for jøder som et folk på stadig vandring og uten eget hjemlandFargelagt tresnitt av Le juif-errant, det vil si «Den vandrende jøde», gjengitt som faksimile i et fransk bildeverk fra 1896.
Ahasverus, også kalt Den evige jøde, Den vandrende jøde (særlig i romanske språk) , Jerusalems skomaker eller Johannes Buttadeus, Buttadio (av buttare, «støte» og dio, «gud») og liknende, er en figur fra kristenfolklore. Ifølge en legende som oppstod i middelalderen, var han en jødisk mann som hånte Jesus på Golgata, på vei til korsfestelsen, og derfor ble forbannet til å skulle vandre rundt på jorden inntil Kristi gjenkomst. Skikkelsen har ofte blitt symbol på et hvileløst og jaget folk, evig omflakkende, særlig undertrykte jøder.
Ahasverus er også navn på tre herskere som er nevnt i Bibelen, deriblant den persiske kongen i Esters bok som tilsvarer grekernes Xerxes, og en hersker omtalt i Tobits bok.
Sagnet
Beskrivelsen av hvordan den vandrende jøde spottet Jesus, varierer i forskjellige versjoner av beretningen, liksom hans karakter. Som Cartaphilius, sagnskikkelsen først omtalt i en krønike tidlig på 1200-tallet av Roger av Wendover, var Cartaphilius i virkeligheten Josef fra Arimatea og hadde plaget Jesus på veien til Golgata. Jesus skulle ha sagt til ham at han måtte bli på jorden helt til Jesu tilbakekomst. Cartaphilus levde til han var 100 år gammel og ble da 30 igjen; han er dømt til å forbli i den alderen til verden går under. Sagnet var et populært tema også på 1700- og 1800-tallet. I andre versjoner heter han Cartaphilus og hevder å ha vært Pilatus' dørvokter som slo til Jesus på veien til Golgata, med krav om at han skulle gå raskere. Jesus skal ha svart: «Jeg går, men du får vente til jeg kommer tilbake.» Senere ble Cartaphilus døpt Josef, og levde fromt blant det kristne presteskapet.
Ifølge den første trykte bokutgaven av sagnet fra 1602 skal han ha vært en skomaker ved navn Ahasverus som svarte «Gå din vei, gå din vei» da Jesus på vei til Golgata ba om hjelp utenfor hans hus. Jesus skal da ha svart «Jeg går, men du skal bli igjen til jeg kommer tilbake». Dermed er Ahasverus nødt til å streife hvileløst rundt i verden helt til dommedag, og kan sees som en gammel mann på stadig reise. Noen ganger sies han å være handelsmann; andre ganger, særlig i de eldste versjonene, dørvokter for Pilatus, og dermed romer snarere enn jøde. En versjon av myten sier at Ahasversus kun får hvile fra sin vandring om noen setter igjen en plog på åkeren julenatt. Han får da støtte seg på denne og hvile en stund.
I den skikkelsen levde han lenge i danskfolketro, slik det fremgår av utsagn innsamlet av folkeminnesamleren Evald Tang Kristensen (1843-1929):
«En plog som har stått ute på marken julenatt, og som Jerusalems skomaker har sittet på, er ikke heldig å bruke for eieren, for det gror bare ugress etter den.»
«Jerusalems skomaker viste seg i Tim mølle i min barndom. Han hadde hår på tennene, og når det var to dører overfor hverandre, gikk han tvers igjennom. Når dørene da slo igjen, trodde folk at det var Jerusalems skomaker som gikk igjennom.»
Murer Jens Peter Pedersens kone var ute å gå en dag...Da kom en skikkelse forbi i lang grå frakk og høy svart filthatt, og ansiktet hans så ut som støv. «Moren hennes hadde lært henne å si «Guds fred», og da hun sa det, kvarv han bort. Hun mente det var Jerusalems skomaker.»
Historikk
Den eldste kjente nedtegnelsen av sagnet står i en krønike av Roger av Wendover og i den engelske munkenMatthew Paris’ Historia major, begge fra 1200-tallet. Sagnet gjenfinnes i en tysk folkebok fra 1602, der hovedpersonen blant annet får navnet Ahasverus. Den kom i dansk oversettelse allerede i 1631 og til Sverige i 1643.
Kilden til sagnet antas å være Matteusevangeliet 16. kapittel, 28. vers («Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.») og Johannesevangeliet 21, 20-24 (blant annet «Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. (...) Det ryktet kom da ut blant søsknene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø. Han sa: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?») som er blandet sammen med ulike eventyrmotiver. Fra midten av 1700-tallet ble sagnet også tatt opp i kunstdiktningen der det vant utbredelse som uttrykk for varierende ideer. Det er i dag registrert over hundre versjoner av historien i europeisk folketro, hvorav femti bare i Tyskland. I Norge er sagnet om den evige jøde blant annet kjent fra Just QvigstadsLappiske Eventyr og Sagn fra Troms og Finnmark.
Litterære verk påvirket av sagnet (utvalg)
Det kristne sagnet om «den evige jøde» har inspirert en mengde forfattere og andre kunstnere. Fra 1770- til 1930-åra skal det ha kommet ut 1460 variasjoner over dette motivet i Europa. I Norden har Ahasverus-myten blitt behandlet av Kristoffer Nyrop (1907), Per Lagerkvist (1958-1960), Bergljot Hobæk Haff (2001) og andre.
Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) behandlet sagnet i eposform i 1774. Seinere fulgte blant andre tyskerne August Wilhelm von Schlegel (1767–1845), Wilhelm Müller (1794–1827) og Nikolaus Lenau (1802–1850), J. Moser, franskmennene Eugene Sue (1804–1857) og Edgar Quinet (1803–1875), H. K. Andersen og Robert Hamerling. Det samme gjelder svenskene Eydberg (Prometeus och Ahasverus, Den flygande holländaren), Fröding, Levertin og Per Hallström.
Lista her viser et utvalg verk, særlig bøker, som bygger helt eller delvis på denne historien.
1602: Kurtze Beschreibung und Erzehlung von einem Juden mit Namen Ahazverus – tysk folkebok, den første trykte versjonen av legenden
1631: Sandru Beskriffuelse Om en Iøde som vaar Fød oc Baaren til Ierusalem ved Naffn AHASWERVS, (...) – dansk oversettelse av tysk folkebok fra 1602
1847: H. C. Andersen: Ahasverus – dramatisk dikt om Jerusalems skomager
1878–1879: Frederik Paludan-Müller (1809–1876): Ahasverus; Benedict fra Nursia og hans amme; Pygmalion; Ungdomskilden; Tiderne skifte; Adonis – bind 8 i den danske samlinga Poetiske skrifter
Agathe Backer Grøndahl (1847–1907): Ahasverus: 6 sange: for mezzo sopran eller baryton – musikkstykker for piano til tekst av Bernhard Severin Ingeman
1893: L. Neubauer: Sie sage vom ewigen juden
1905. Soergel: Ahasverdichtungen
1906: August Vermeylen: De wandelende Jood – symbolistisk roman, oversatt til norsk i 1992,) illustrert av Frans Masereel i 1923
1906: T. Kappstein: "Ahas-ver in der weltpoesie"
1907: Kristoffer Nyrop: Den evige jøde – bind to i serien Fortids sagn og sange
1918–1921: Eugène Sue (egentlig Joseph Mariel): Den evige jøde – romanserie i 16 bind
1960: Pär Lagerkvist (1891–1974): Ahasverus' död – svensk prosatekst
1982: Stefan Heym (1913–2001): Ahasverus – norsk oversettelse av tysk roman om den falne engelen Ahasverus
2002: Bergljot Hobæk Haff: Den evige jøde – roman om hjelperabbineren Cartophilus på 1500-tallet
Av andre kulturprodukter basert på det gamle sagnet, kan nevnes de tyske nazistenes antisemittiske utstilling Der Ewige Jude fra 1937 og en propgandafilm med samme navn som kom tre år seinere.
Herskere ved navn Ahasverus
Navnet Ahasverus er i det gamle testamente i Bibelen også en betegnelse for den mektige perserkongen Xerxes som regjerte fra år 485 til 465 før Kristus. Ahasverus, eller egentlig Achaschverosch, er den hebraiske formen av Khschajarscha, det vil si Xerxes. Ahasverus er dessuten navn på en hersker omtalt i Tobits bok kapittel 14, vers 15, som hjalp babylonerkongen Nebukadnesar da han inntok den assyriske byen Nineve.
.jpg)
