Aikido
Aikido (合氣道 / あいきどう) er en moderne japansk kampkunst (budo) utviklet av Morihei Ueshiba, også kalt O-Sensei (høytærede lærer), i en periode fra 1930-årene til hans død i 1969. Det tekniske fundamentet er i veldig høy grad Daitō-ryū Aiki-jūjutsu (大東流合気柔術), i mindre omfang supplert med Yagyū Shingan Ryū, to tradisjonelle former for ju-jutsu; men også kenjutsu (剣術), spesielt Yagyū Shinkage Ryū. Filosofien bak aikido kommer hovedsakelig fra religionen Omoto-kyo (大本), på grunn av kontaktene mellom Morihei Ueshiba og Onisaburo Deguchi.
O’Senseis barnebarn, Ueshiba Moriteru, er i dag[når?] en av de viktigste mesterne i aikido.
Prinsipp
Teknikkene i aikido består hovedsakelig av kast og låsing av ledd. Treningen involverer også fallteknikk, generell kroppsbeherskelse og balanse. Det fokuseres ikke på slag- og sparkteknikker i aikido, men man studerer angrepsformer som slag, kutt, grep og kombinasjoner.
Det grunnleggende prinsippet i Aikido er å vende angriperens kraft mot ham selv. Angriperen entrer med kraft og aggresjon. En angriper vil alltid være i ubalanse, så det eneste en forsvarer trenger å gjøre er å ta kontroll over den kraften som rettes mot ham, og endre dens retning. Heller enn å forsøke å parere et angrep, flytter altså den mottakende/forsvarende aikidoutøveren seg litt til siden for dermed å ta føringen og legge angriperen i bakken.
Aikido stiller få krav til fysisk styrke hos utøveren. Aikido kan derfor praktiseres av folk med svært forskjellige forutsetninger, nesten uansett alder og fysisk form. Utøveren søker ro i sinnet og avslappet kropp for å utføre gode teknikker. En god Aikidoutøver er en som har ro, balanse og innsikt i den universelle kraften (ki).
For å gi et inntrykk av innholdet kan man si følgende: "ai" og "ki" tilsammen betyder, at sinnene eller energiene møtes/bringes i harmoni. Rent kampteknisk betyder dette, at man smelter sin egen energi eller fokus sammen med motstanderens (som ankommer som et angrep), hvorefter man overtar kontrollen av denne nå forenede energi eller hensikt – og nøytraliserer den i form av et kast eller en lås.
Men i et mere filosofisk perspektiv handler det om at man tilpasser seg motstanderens hensikt og deretter veileder ham i en mere hensiktsmessig retning, hvor (ideelt sett) hverken angriper eller forsvarer blir skadet. Herved viser man at det finns en måte å leve på, hvor et menneske kan holde sine egne grenser – uten å behøve å overskride andres..
Til forskjell fra mange andre kampkunster og kampidretter er at det ikke finnes noen konkurranser i aikido (hovedformen). Dette fordi man ikke er motstandere, men samarbeidspartnere, når man trener aikido. Instruktøren viser bevegelsene, og etterpå utfører man disse sammen. Man bytter på å være uke (angriper og mottaker av teknikk) og tori (forsvarer og utfører av teknikk). (Flere mindre skoler praktiserer av forskjellige grunner konkurranse.)[trenger referanse]
Undervisning og læring
Aikido er ikke bare en kampteknikk, men i høy grad også en personlig utviklingsprosess, som i vidt omfang er basert på "mesterlære". Begynneren starter med å være uvitende, men interessert, og over de neste årene beveger han/hun seg i en spiral innover – fra "legitim perifer deltagelse" (det er helt greit ikke å vite så mye) til en stadig større grad av sosialisering og integrasjon, hvor man høynes i anseelse, men også har større forpliktelser over for de nytilkomne begynnerne.
Klubben er derfor ikke "bare" et sted hvor man trener, men basis for et praksisfellesskap – det å være i en gruppe, hvor man i kraft av sin individualitet og de forskjellige nivåene, hver enkelt er på på et gitt tidspunkt, bidrar til hverandres utvikling. Den øvede lærer begynneren noen grunnleggende saker, samtidig med at den øvede blir mer presis i sin viten fordi han/hun ikke bare skal ha den, men nettopp også formidle den – til begynneren!
Det man lærer er ikke bare aikido: man tillegner seg en hel kultur, som omfatter både aikido og hovedtrekk av hele den japanske sivilisasjon. Samtidig utvikler man seg som menneske, idet man i sin egen verden ubemerket går fra å ha en hobby/sport ("Jeg går til aikido") til å være aikido-utøver ("Jeg praktiserer aikido"), og med tiden -mester – hvilket innebærer en annen måte å være og møte verden på: andre verdier, andre forståelser av andres hensikter og av ens egen måte å forvalte rollen som medmenneske. Det er denne rikdommen – denne utvikling og slipning av hele utøverens identitet - som gjør aikido til en kampkunst, og, ja, til en livskunst.
Våpen i Aikido
Ikke alle klubber har så mye våpenbruk i Aikido, men de våpnene som blir brukt er for det meste bokken (tresverd), jo (kort stav) og tanto (kniv).
Etymologi
Ordet Aikido er satt sammen av tre japanske tegn:
- Ai kan oversettes til harmoni/enhet
- ki betyr universell/åndelig kraft/energi (tilsvarer det kinesiske ch’i)
- do betyr vei
Aikido kan dermed oversettes til «den harmoniserte kraftens vei». Harmonisering av kraft vil i kampsammenheng bety at aikidoutøveren blir ett med kraften som kommer fra angriperen, og nøytraliserer på den måten angrepet. Ki refererer imidlertid ikke bare til en angripers energi. Det kan like gjerne dreie seg om den gode atmosfæren blant gode venner, den nervøse stemningen under et jobbintervju, eller roen dypt inne i en skog. Ki er et uttrykk for universal energi, og Aikido forstås dermed som mye mer enn et kampsystem. Det er en livsholdning, en vei (do).
Gradering
Forskjellige land har forskjellige graderingssystemer. Norges Aikidoforbund har disse
- Kyu-graderinger: 6.–1. Kyu
- Dan-graderinger: 1.–10. Dan
Første Dan betyr at man har det første svarte belte i aikido og dette viser, at man har visse grunnevner i aikido.Den høyeste dan-graden man kan gradere til er 4. Høyere dan grader tildeles av Hombu Dojo for særlig innsats for kampsporten. Når man har stått på 3. kyu kan man i Norge bære den karakteristiske vide, svarte/blå buksa (hakama).
