Borgerbrev var et dokument utstedt av byens myndigheter som beviste at brevets eier hadde løst borgerskap i byen. Det ble vanligvis stilt en rekke spesifikke krav for å få dette innvilget, og bare et fåtall av innbyggerne hadde borgerskap. Personer som løste borgerbrev (fikk borgerskap), fikk dermed del i byens privilegier med rett til å utøve «borgerlig» næring i byen, og plikt til å betale skatter og å fungere i byens mange offentlige verv.
Så lenge en enke ikke giftet seg igjen, kunne hun drive sin manns virksomhet videre i kraft av borgerbrevet hans.
Med kjøpstadsprivilegiene i 1662 – eneveldets byprivilegier med særretter for utvalgte innbyggere – kom ordningen med borgerskap, bestående av handelsborgere, håndverkere og skippere («borgerlige næringer»). Ordningen med borgerskap vedvarte for håndverkere og kjøpmenn helt til tidlig 1900-tall, mens «skipperborgerskap» vedvarte til 1958.
Ett eksempel er borgerbrev utstedt i Kristiansand til Rasmus Nielson Hellesund datert 21. april 1697, der han fikk rett til drive skipsfart, «bruge sin Trafique og Nering med at fare ved Søen, samt anden Smaa Handel».
I akademiske sammenhenger betegnet et (akademisk) borgerbrev det dokument som viste at en student var blitt immatrikulert ved et universitet.