Bakgrunn
Han var sønn av kalifen Al-Mu'tadid (regj. 892–902); han var sin fars andre sønn. Hans mor var en gresk bysantinsk slavinne-konkubine, Shaghab.
Al-Mu'tadid på sin side var sønn av al-Muwaffaq, en abbasideprins som skulle bli kalifatets viktigste militære kommandant, og som var dets de facto regent under sin bror al-Mu'tamids regjeringstid fra 870 til 892. Al-Muwaffaqs makt var i høy grad avhengig av ghilmān-styrkene. Dette var de utenlandsk-fødte profesjonelle slavesoldatene som på den tiden utgjorde ryggraden i den abbasidiske hæren. Ghilmānerne var svært sterke og dyktige militært sett, men de var også meget kostbare i drift, og dessuten en potensiell politisk risikofaktor, ettersom det viktigste for dem var å sikre at de fikk utbetalt sin soldatlønn. De hadde heller ingen problemer med å styrte en vesir eller til og med en kalif for å nå sine mål, noe som hadde vist seg under anarkiet i Samarra (861–870), da fem kalifer fulgte etter hverandre i rask rekkefølge.
Kalif (908)
Da al-Muqtadir ble innsatt som ny kalif i 908 begynte en rask indre oppløsning av kalifatet. Det eksisterer to ulike versjoner av hvordan al-Muqtadir kom til makten; historikeren ibn Miskwayah har én versjon, mens historikeren Arib har en annen. Et alternativ til trettenåringen var hans eldre og mer erfarne fetter Abdallah ibn al-Mu'tazz, og forut for den 17. kalifens død skal begge ungdommene ha blitt lansert som tronfølgere. De to ulike kildene er imidlertid enige om at det til syvende og sist ikke var noen andre kandidater da den 17. kalifen var død og innsettelsen av den 18. kalifen fant sted. Intrigene ved hoffet fortsatte likevel som før.
Al-Muqtadir forsømte sine herskerplikter slik at nødvendige beslutninger ikke ble truffet. Han utnevnte og avsatte den ene vesiren etter det andre - på kort tid var det i alt 13 vesirer, og slik ble kontinuiteten og styringskraften alvorlig svekket. Selv levde han meget sløsaktig, i et hoff preget av sus og dus. Dette skadet abbasidenes anseelse betraktelig. Den faktiske makt og myndighet gled over til evnukken Mu'nis al-Muzaffar (908–933); han kontrollerte både de militære styrker og regjeringen. Men han klarte da å opprettholde forvaltningen noenlunde intakt.
Etter at kalifen allerede hadde mistet størsteparten av sin politiske makt, begynte også abbasidekalifens religiøse myndighet å forvitre. Etter aghlabidenes fall (i 909) overtok i Ifrīqiya (omtrent det som senere skulle bli Tunisia) de ismailittiske fatimidenes dynasti herredømmet. Deres hersker gjorde krav på kaliftittelen og arbeidet aktivt for å styrte abbasidene fra makten. Umayyadene i Córdoba, som i 929 fulgte fatimidenes eksempel og utropte sitt eget kalifat, representerte imidlertid ingen trussel mot abbasidene.
Under al-Muqtadirs herskerperiode gikk volgabulgarene ved floden Volgas midtre løp over til den islamske tro i året 922. Dette ble den første gangen at en folkegruppe som ikke bodde innenfor kalifatets grenser, gikk over til islam.
al-Muqtadir ble myrdet i 932 i Mosul av egne troppestyrker, som gjorde opprør fordi de ikke hadde fått utbetalt sin lønn. Den neste kalifen ble al-Muqtadirs bror, al-Qahir (932–934).
