Al secco (bare secco eller secco-maleri og ukorrekt fresco secco) er en form for kalkmaleri. Det er italiensk for maling på tørr mur- eller stukkpuss i motsetning til freskomaleri som males på fuktig puss. Farge med bindemiddel blir malt på tørr kalkpuss og blir liggende som en hinne over kalkpussen. Al secco ble utført på en kalkpusset vegg som var gjennomfuktet med kalkvann dagen før den skulle males og igjen om morgenen før malingen begynte. Som bindemiddel brukes eggehvite, olje, lim eller gummi, kasein, lim eller egg. Like før underlaget har tørket helt opp blir de kalkbestandige pigmentene strøket på. Malinglaget binder seg til muren, men blir ikke fullstendig sugd opp og har en tendens til å flasse av. Teknikken gikk ut av bruk fordi den opprinnelig var avhengig av lesket kalk og derfor ikke passet til moderne puss. Frescomalerier som er malt på våt puss, kan i ettertid rettes ved å male al secco.
Al secco er betydelig enklere enn al fresco siden antall lag med puss kan minskes og vanligvis kan man nøye seg med ett. I romansk tid ble pussoverflaten som skulle dekoreres behandlet med stor omsorg og glattet på den samme måten som det ytterste laget ved al fresco-maling. Fra senromansk tid blir pussbehandlingen mer slurvete og senmiddelalderens malere nøyde seg med meget grove og ujevne overflater som ikke hadde fått noen spesiell behandling. Analyser som er foretatt av prøver fra danske romanske malerier tyder på at kalk var det vanlige bindemidlet og man antar at det samme ble gjort i andre nordiske land. De vanligste fargene var hvitt (for det meste ren kalk, kalciumhdroxid, og også blyhvitt), svart, gult (lysoker, brungul-gullbrun, antagelig mest en blyfarge), rødt (blymønje og i noen tilfelle cinnober), rødbrunt (flere ulike fargestoffer), blått (ultramarin, lapis lazuli, først og fremst som bakgrunnsfarge og i sengotisk tid en kopperfarge), grønt (irrgrønn kopperfarge) og også andre farger ble til tider brukt.
I oldtidens Hellas ble både al fresco og al secco brukt, men ingen av vegg- eller panelmaleriene som ble hyllet av klassiske skribenter er bevart.
Kalkmalerier er den eldste kjente danske malerkunst og de tidligste er malt al secco, med vannfarve på hvittet bunn.
Al secco var den vanligste teknikk for dekorasjon av vegg- og hvelvflater i middelalderen og frem til renessansen.
Romanske veggmalerier er ofte en blanding, først freskomaleri og deretter al secco.
Leonardo da Vinci brukte trolig oljetempera på tørr mur da han malte Nattverden og teknikken har senere ført til store skader på bildet.
På 1700-tallet ble al secco-teknikken tatt opp av Giambattista Tiepolo, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard.
Også tempera, vokstempera, kasein, spritfresko og vannglass kan brukes på tørr mur og på 1800-tallet ble det eksperiementert med flere av disse teknikkene.
Kjente al secco-malerier
Forgrunnen i fresken «Jesus driver gatehandlerne ut av templet» malt al secco av Giotto, men mye av forgrunnen er gått tapt.
Indre vegger i et kloster i San Michele i Bosco i malt med olje og tempera al secco av Lodovico Carracci og hans studenter (1604-). Beskrevet i 1776 og må ha vært intakt da, men er i dager det kun rester igjen.
Norge
Sideveggene i abstrakt mønster over balkong og trapp i sentralhallen i Oslo rådhus malt av Alf Rolfsen.