De fire japanere sendt av Alessandro Valignano til Europe, med fader Mesquita, i 1586.
Etter studier til den juridiske doktorgrad i Padova havnet han i en rettstvist og ble fengslet for en kort stund. I 1566 trådte han inn i jesuittordenen, og studerte filosofi og teologi ved Collegio Romano og ble presteviet i 1570 i Roma. Deretter ble pater Valignano novisemester i Roma, og blant hans noviser var den senere så berømte kinamisjonæren Matteo Ricci.
Han ble utnevnt av jesuittgeneralen, pater Everard Mercurian, til leder for jesuittenes misjoner i Østen («visitator og generalvikar for hele Orienten»), og forlot Roma den 20. september1573. Veien gikk via Milano og Madrid og så sjøveien rundt Afrika, med ankomst i India den 6. september det følgende år.
Senere gikk veien til Macao, der han virket ti måneder (1578–1579). Kontakten inn i Kina derfra var vanskelig; faktisk var det generelt forbudt for utlendinger å reise inn i landet. Ikke desto mindre var det allerede i 1565 fem tusen kinesiske kristne i byen. Pater Valignano ble meget fortørnet over å måtte fastslå at jesuittene i byen brukte mer tid på å betjene de ni hundre portugisere i kolonien fremfor å ta seg av kineserne.
Han kom til Japan25. juli 1579. Så fulgte mange år i en rekke ledende stillinger i jesuittordenens ledelse i Østen, med stadige reiser mellom India (Goa, Cochin), Kina (Macao) og Japan.
Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nære avhengighet av den portugisiske stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med den portugisiske inkvisisjonens jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i 1540. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover, skjønt den fikk en knekk i og med utfallene av ritestridene i Kina og i India.
I Japan var han en pådriver for en rask japanisering av lokalkirken. I 1580 gikk han inn for kulturkunnskap for betingelse for en fremtidig biskop av Japan, og vil helst ha en japaner på bispestolen:
«Det er nødvendig med en biskop i Japan. Men la ham ikke bli sendt fra Europa, ukjent både med språk og skikk ... Derfor må innfødte bli presteviet enten i Macao eller i India. La dem få bryne seg: Vi vil se om noen av dem vil bli bispevielsen verdig.»
Pater Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:
Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Han mente at det innebar at utlendingene måtet bære sort soutane og rund portugisisk hatt, og de japanske legbrødre (det var ennå ikke presteviet noen japanere) skulle kle seg i blå kimono.
Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp.
Fremme av japanske prestekall måtte prioriteres, med det for øye at kirkens ledelse og sjelesorg raskt kunne komme på japanske hender.
Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under stol eller relativiseres at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen.
I 1587 gav den japanske hersker Toyotomi Hideyoshi et edikt (som han dog ikke fulgte opp særlig iherdig) om utvisning av de katolske misjonærer. Dette fikk Valignano til å vurdere nye tiltak. Under sitt annet opphold i Japan (1590–1592) holdt jesuittene der et møte der det ble besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester.
Jesuittene i India kunne ikke begripe hvorfor dette skulle være nødvendig, og deres motstand forsinket prosjektet, men ettersom paven forstod Valignanos argumenter kunne St. Pauls universitetskollegium åpne i 1594. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, – ikke omvendt. (Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina.)
Verk
Historia del Principo y Progresso de la Compania de Jesus en las Indias Orientales (1542–64), 1584 ("History of the Beginnings and Progress of the Society of Jesus in the East Indies (1542–64)")
Catechismus Christianae Fidei, in quo veritas nostrae religionis ostenditur et sectae Japonenses confutantur..., 1586
Referanser
↑Autorités BnF, BNF-ID 12177146b, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
↑Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900 (Bind II) New York 2005, s. 106
↑Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900 (Bind II) New York 2005, s. 159
↑Samuel Hugh Moffett: A History of Christianity in Asia: 1500 – 1900 (Bind II) New York 2005, s. 77-78
↑Josef Franz Schutte S.J.: Valignano’s Mission Principles for Japan, St. Louis: Institute of Jesuit Sources 1980, s. 1/2:243ff.
↑John W. Witek, S.J.: «With a View towards Japan: Alessandro Valignano and the Opening of the College in Macau», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 51-68
J.M. Braga: «The Panegyric of Alexander Valignano, S.J.», i Monumenta Nipponica, Vol. 5, No. 2. (Jul., 1942), ss. 523-535
Michael Cooper S.J.: Rodrigues the Interpreter, New York: Weatherhill, 1974
L. Carrington Goodrich & Chao-Ying Fang (red.): Dictionary of Ming Biography, 2 bd., New York/London: Columbia University Press, 1976
Gianni Criveller: «Alessandro Valignano, Founder of the Church in China: The 400th anniversary of his death in Macao in 1606», i Tripod, Spring 2007 Vol. 27 – No. 144, se nettutgave Nettsted besøkt 11. juni 2007
J.F. Moran: The Japanese and the Jesuits, London: Routledge, 1993
J.B. Mühlberger: Glaube in Japan. Alexandro Valignanos Katchismus, seine moraltheologischen Aussagen im japanischen Kontext, St. Ottilien 2001
Naojiro Murakami: «The Jesuit Seminary of Azuchi», i Monumenta Nipponica, Vol. 6, No. 1/2. (1943), ss. 370-374
Josef Franz Schutte S.J.: Valignano’s Mission Principles for Japan, St. Louis: Institute of Jesuit Sources, 1980
Vittorio Volpi: «Un antesignano dell'inculturazione in Oriente: Allessandro Valignano S.J.», i Asiatica Ambrosiana, No. 1 (2009), ss. 179-207
John W. Witek, S.J.: «With a View towards Japan: Alessandro Valignano and the Opening of the College in Macau», i John W. Witek (red.): Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul – Macau, 28 November to 1 December 1994, Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999
