Alf Ahlberg

Bakgrunn

Alf Ahlberg var sønn av Axel Ahlberg og Anna Lindskog, og bror til arkitekten Hakon Ahlberg. Han studerte ved Universitetet i Lund og kom der i kontakt med Sigfrid Lindstrom og Gunnar Aspelin. Han tok doktorgrad i 1917 med arbeidet Materieproblemet i platonismen: Platon, Aristoteles, Plotinos, Bruno: en historisk-kritisk studie.

Karriere og tenkning

Senere underviste han i Stockholm og ved Arbetarinstitutet. I 1927 begynte han å undervise ved Brunnsviks folkhögskola, og i 1932 ble han rektor der. Han forble i det embedet til sin pensjonering i 1959.

Ahlberg var særlig kjent for sine vitenskapelige arbeider innen filosofi. I et av sine mest kjente verker, De sociala och politiska myterna (1937), er blant annet om nazistisk propaganda og mytologi.

I Flykten från ensamheten (1949) tok han for seg hvorfor det moderne menneske er så mottakelig for propaganda. Hans hovedverk om filosofiens historie, Filosofins historia I-VI (1925–28), var det første av sitt slag og ble utgitt i flere utgaver – den femte og siste reviderte utgave kom i 1967.

Gjennomgående uttrykker Ahlbergs en dyp kritikk mot samtidens biologiske naturalisme og gikk inn for en humanisme i Hans Larssons tolkningstradisjon, og kristendommen.^{[trenger referanse]} For Ahlberg var Vesten og kristendommen ett, og han så kommunismen og nazismen som trusler mot deres fundamenter, men en uvegerlig konsekvens av naturalismen.^{[trenger referanse]} Kommunismen og nazismen oppfattet han som primitiv materialisme, primitiv kollektivisme og primitiv subjektivisme.^{[trenger referanse]} For dersom alt skulle ha tilkommet i kraft av naturlovene skulle da også dumhet og ondskap være «goder», mente Ahlberg.^{[trenger referanse]}

Han skrev i 1935 et verk om psykologiens historie. Dessuten utgav han biografier om blant annet Augustin av Hippo, John Malmberg, Nietzsche og Schopenhauer, og oversatte verker av José Ortega y Gasset.