Liv og virke
Aubert hadde tidlig ønske om selv å virke som kunstner, og gikk på Tegneskolen 1869–71, før han begynte på teologistudiet. Han ble cand.theol. 1877, og arbeidet deretter som lærer på Aars og Voss' skole 1878–1895, med noen avbrudd.
Han begynte som kritiker i Morgenbladet 1878–82, senere i Aftenposten. Han malte sammen med Christian Krohg og Theodor Kittelsen, og først under et mislykket studieopphold i Paris 1882–84 valgte han å rendyrke rollen som kunstkritiker. I 1883 skrev han fra Paris til Aftenposten om Claude Monet og impresjonismen. Aubert ble en advokat for en særegen «norsk naturfølelse» i «det nye friluftsmaleriet», tanker som inspirerte Fleskumsommerens kunstnere. Som rådgiver for kunstsamleren Olaf Schou var Aubert senere indirekte medvirkende til at flere av Edvard Munchs bilder tilfalt Nasjonalgalleriet.
Aubert ble statsstipendiat i 1895, og fristilt fra lærerrollen forsvarte han i 1896 sin doktoravhandling Den nordiske naturfølelse og professor Dahl. Han opplevde seg forbigått ved to vesentlige ansettelser (Skulpturmuseet og Nasjonalgalleriet), og ble av Carl W. Schnitler karakterisert slik ved sin død i 1913: «ved sin impulsive natur, sin superlative begeistring, sin noget usunde selvoptathet og tilspidset personlig uttrykksmåte var han lettere enn de aller flæste utsat for at misforstaaes.»
Aubert påberopte seg å være «politisk nøytral», men tilhørte likevel Venstre-kretsen med menn som Ernst Sars og Bjørnstjerne Bjørnson. Han var sønn av professor L.C.M. Aubert. Han var gift med Martha Johanne Védastine, født Moe, og derved svigersønn av Jørgen Moe og svoger til Molkte Moe.
