Liv og virke
Hansen var prestesønn og vokste opp i Levanger og Trondheim. Han tok artium i 1875, og ble cand.real. i 1881. Deretter arbeidet han fram til 1898 ved Universitetsbiblioteket i Oslo, etter hvert som amanuensis. Han tilhørte et positivistisk, darwinistisk miljø, som blant annet omfattet G.O. Sars, Ernst Sars og Amund Helland. Hansens foredrag Den yngre akademiske Slægt og de moderne Ideer i Det Norske Studentersamfund i 1882 er i sin tittel karakteristisk.
Hans doktoravhandling Strandlinje-studier (1891) er en banebrytende og fremdeles gyldig teori om landskapsforming med bresjøer («bredemte sjøer»): Isbreer som utgjorde rester av innlandsisen demmet opp vann til sjøer som virket landskapsformende. I forbindelse med dette foreslo han at steinalderfunnene fra Nøstvet i Akershus var spor etter en bosetning i eldre steinalder. Hansen ble dermed den første som forsto at det fantes en befolkning fra denne perioden i Norge. Hansen publiserte også botaniske arbeider.
Hansens andre hjertesak var kraniometriske studier av kortskaller og langskaller, og da han ble utnevnt til statsstipendiat i 1908 var det for å studere «norsk antropologi». Han var allsidig orientert og engasjert, og Kjeldstadli skriver at «Han hadde en tidstypisk ambisjon om en helhetsvitenskap som skulle gi svar på de «store» spørsmålene, et prosjekt i grenselandet mellom kunnskapsmengde, ideologi og dilettanteri.»
I 1898 skrev han en artikkelserie om «norsk folkepsykologi» i tidsskriftet Ringeren der han fremla sin teori om rase og politisk tilknytning, der «langskallene» («Nor-ætten» etter sagnkongen Nor) var venstrefolk, mens kortskallene («Gor-ætten», etter kong Nors bror Gor) var høyrefolk. Hansen gjennomgikk hele Norge ut fra skallemål og kroppshøyde: «I Sogn har venstrebygdene Leikanger, Aurland og Lærdal over 170 cm, i modsætning til de højrebygder, de omringer: Sogndal, Hafslo og Lyster.»
Han ble medlem av Vitenskapsakademiet i 1910.
