Eksterne lenker
Autoritetsdata
| Anisarthrocera | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Anisarthrocera Semenov, 1895 | |||
| Populærnavn | |||
| oljebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Overfamilie | Tenebrionoidea | ||
| Familie | Plasterbiller | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 1 | ||
| Habitat | terrestrisk, helst på varme steder | ||
| Utbredelse | Asia | ||
| Inndelt i | |||
Anisarthrocera er en slekt av plasterbiller som er særlig kjent for at de produserer et oljeaktig og sterkt luktende forsvarsstoff. Dette gjør at disse trege billene stort sett får være i fred for rovdyr, og de trenger ikke prøve å gjemme seg bort. Billene produserer stoffet cantharidin, som er svært biologisk virksomt og kan føre til væskende sår og hevelser, men billene har også vært brukt medisinsk og som et afrodisiakum, dette gjelder særlig arten spansk flue (Lytta vesicatoria), som finnes lenger sør i Europa, men ikke i Norge. Oljebillene legger enormt mange egg som klekkes til små, aktive triungulin-larver. Disse utvikler seg som parasitter i bol av bier og veps, eller på egg av gresshopper. Når triungulin-larven har funnet et passende levested, forvandler den seg til en fet, kortbeint larve.
Middelsstore (ca. 15 mm), langstrakte, brunoransje oljebiller med metallisk fargede dekkvinger. Hodet er ganske stort og fremstrakt, mer eller mindre rundt, bakerst kraftig innsnevret (tydelig "hals"). Fasettøynene er som oftest forholdsvis små. Antennene er 11-leddete, mer eller mindre trådformede, hos hannene er de midterste leddene kraftig utvidete. Brystskjoldet (pronotum) er påfallende lite, ikke eller litt bredere enn hodet, mye smalere enn dekkvingene. Dekkvingene er forholdsvis lange hos de fleste, ganske tynne og myke (lite sklerotiserte). Hos slekten Meloe, der tre av de fire norske artene hører hjemme, er dekkvingene redusert til korte, tilspissede "frakkeskjøter" som ikke dekker bakkroppen. Bakkroppen er ganske stor og tykk hos hunnene, dette har sammenheng med det svært høye tallet på egg de produserer. Beina er slanke, middels lange. For- og mellomføttene er fem-leddete, bakføttene fire-leddete.
Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme).
Slekten er utbredt i Asia (Arabia, Iran).