Anriking er en prosess for å øke konsentrasjonen av et ønsket stoff i en blanding, brukt blant annet i gruvedrift for å utvinne metaller og i kjernefysikk for å berike uran. Anriking benyttes også i andre sammenhenger, som separasjon av isotoper for medisinske eller industrielle formål.
Anriking i gruvedrift er en prosess som brukes for å øke innholdet av verdifulle mineraler i malm ved å fjerne uønskede bergarter og andre urenheter. Målet er å oppnå en malm med høyere metallkonsentrasjon som er økonomisk lønnsom å bearbeide i videre prosesser, som smelting og raffineringsarbeid.
Vanlige metoder inkluderer:
Uran i naturen består hovedsakelig av to isotoper: uran-238 (99,3 %) og uran-235 (0,7 %). For å brukes som drivstoff i atomkraftverk eller til atomvåpenproduksjon, må konsentrasjonen av uran-235 økes betydelig. Dette gjøres ved hjelp av flere metoder:
Lavanriket uran med omtrent 3-5 % uran-235 brukes i atomkraftverk. Denne konsentrasjonen er tilstrekkelig for å opprettholde en stabil kjedereaksjon i en atomreaktor.
Høyanriket uran inneholder 20 % eller mer uran-235. Våpenmateriale krever vanligvis over 90 % anriking, noe som gjør prosessen regulert og overvåket av internasjonale organer som Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA).
På grunn av risikoen for spredning av atomvåpen er anriking regulert. Traktater som Ikkespredningsavtalen og tilsyn fra organisasjoner som IAEA sikrer at land ikke utvikler ulovlige våpenprogrammer under dekke av sivile atomkraftprogrammer.
Flere stater har kapasitet til å anrike uran, men teknologien er konsentrert i et fåtall land, blant annet USA, Russland, Kina og Frankrike. Anriking er også et politisk sensitivt tema, spesielt i konfliktfylte områder som Iran og Nord-Korea.
Anriking av isotoper som karbon-13 eller oksygen-18 brukes i diagnostiske medisinske verktøy, som MRI skanninger eller for forskning innen kjemi og fysikk. Disse prosessene har lavere risiko og krever vanligvis ikke samme grad av teknologi som urananriking. Noen isotoper, som deuterium (tungtvann), brukes i forskning og industrielle applikasjoner som katalysatorer i kjemiske reaksjoner.