| Antonio Bacci | |||
|---|---|---|---|
| Født | 4. sep. 1885 Castel del Rio | ||
| Død | 20. jan. 1971 (85 år) Vatikanstaten | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, katolsk prest (1909–), latinist, katolsk biskop (1962–), erkebiskop | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–) Kongedømmet Italia (–1946) | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Antonio Bacci (1885–1971) var en italiensk katolsk kardinal, og tilknyttet Den romerske kurie.
Etter katolske prestestudier ved seminaret i Firenze ble han presteviet den 9. august 1909. Deretter var han spiritual ved det samme presteseminar fra 1910 til 1922.
Fra 1922 til 1931 var han medarbeider ved det vatikanske statssekretariatet. Fra 1931 var han sekretæt ved den (i 1967 avskaffede) avdeling av skrivelser til fyrstene - en avdeling som far ansvarlig for utarbeidelsen av Vatikanets latinske korrespondanse og øvrige tekster.
Han ble kreert til kardinal i 1960 av pave Johannes XXIII, og var da prest.
Han ble bispeviet 19. april 1962 av paven; medkonsekrerende var kuriekardinalene Giuseppe Pizzardo og Benedetto Aloisi Masella.
Han deltok ved konklavet 1963 som valgte pave Paul VI, og var også med under Annet Vatikankonsil 1962–1965. Han ble kjent blant tilhengerne av den katolske tradisjonalisme for den kritikk han fremsatte kort før sin død mot den da ganske ferske liturgireform.
Kardinal Bacci hadde til Vatikanets store forundring allerede i 1967 skrevet et forord til en bok av reformkritikeren Tito Casini (La tunica stracciata). Bacci mislikte nedvurderingen av det latinske språk i reformen, og kritiserte bruken av folkespråket og ikke minst den nye messeliturgi. I dette samarbeidet han med den italienske kardinal Alfredo Ottaviani og den franske erkebiskop Marcel Lefebvre, som hadde vært erkebiskop av Dakar.
Noen grunn til forundring var det kanskje strengt tatt ikke; hans standpunkt var kjent helt fra tidlig under Annet Vatikankonsil. Den 24. oktober 1962, under konsilets første sesjon, hadde han forsvart latinen som den katolske liturgis språk.
Han hadde selv engasjert seg for bedre forståelse av dette språks bevarelse, også med et leksikon som omfattet en rekke nyere begreper.
Leksikonet het Lexicon Eorum Vocabulorum Quae Difficilius Latine Redduntur, som utmeislet latinske gloser for fenomener som ikke tidligere var kjente; han skapte ord som for eksempel gummis salivaria («tyggegummi»), barbara saltatio («twist») og diurnarius scriptor («avisjournalist»). Denne ble standard referanseverk i Vatikanet, helt til den ble erstattet av Lexicon Recentis Latinitatis.
Han var kompromissløs i sin poengterte holdning mot kommunismen.
Han døde i Vatikanet, og ble begravet i sin fødeby Giugnola.
Hans episkopalgenealogi er: