Arthaśāstra er en gammel indisk avhandling på sanskrit om offentlig forvaltning, økonomi, politikk, og militær strategi. Forfatteren identifiserer seg under navnene Kautilya og Viṣhṇugupta.
Han er tradisjonelt identifisert som Chāṇakya, som var en lærd i Takshashila og senere ble statsminister under Mauryariket. Teksten er sannsynligvis blitt bearbeidet av flere forfattere fra 3. til 2. århundre f.Kr. Verket øvet innflytelse fram til 12. århundre, da det gikk tapt. Det ble gjenoppdaget i 1905, og publisert i moderne form 1909.
Det er i hovedsak et pragmatisk forfatterskap som ignorerer, i likhet med Niccolò Machiavelli, enhver moralsk betraktning i måten å forvalte et rike. Forvaltningen omfatter både indre anliggender og diplomati overfor naboer, allierte eller fiender.
Forfatteren tar til orde for en svært aktiv og ofte krigersk holdning: rikets vekst er synonymt med erobringer. Hvis erobringene viser seg farlig, tyr forfatteren til dobbelthet for å oppnå sine mål. Rikets stabilitet virker derfor grunnleggende forbigående.
Sanskrit-tittelen Arthaśāstra har mange betydninger med utgangspunkt i roten artha (अर्थ), og kan vise til alle aspektene som er omtalt.
Verket består av femten bøker, 150 kapitler og 180 temaer.