Arthur Seyss-Inquart

Bakgrunn

Under første verdenskrig ble han såret i kamp og etter krigen utdannet han seg til jurist. Seyss-Inquart utviklet høyreorienterte ideer, agiterte i 1930-årene for sammenslutning med Tyskland og ble frontfigur for nazistene i Østerrike.

Partimedlem, ledende verv

Han meldte seg inn i NSDAP i 1938 og ble i februar samme år østerriksk innenriksminister i Kurt Schuschniggs regjering etter press fra Hitler. Han var østerriksk forbundskansler 11. til 13. mars 1938, visegeneralguvernør i Polen 1939–1940 (under Hans Frank) og rikskommissær i Nederland 1940–1945. Han skal ha mislikt overgrepene begått av SS i Polen og ba om overføring til annen stilling.

Reichskommissar i Nederland

Han ble sivil administrator for Nederland i mai 1940 straks etter okkupasjonen. Der forsøkte han å utføre sitt virke gjennom samarbeid med landets elite og den eksisterende nederlandske sivile administrasjon. I det okkuperte Nederland var Seyss-Inquart ansvarlig for etableringen av et tysk okkupasjonsregime, økonomisk utnyttelse av landet, innføring av tvangsarbeid, deportasjonen av over 100.000 nederlandske jøder til utryddelsesleirer, undertrykkelsen av februarstreiken og henrettelsen av motstandsfolk. For den nederlandske hovedstaden Amsterdam var Hans Böhmcker underordnet ham. Et av de første skrittene var etableringen av et SS-forband bestående av nederlendere som var villige til å samarbeide. Han avviste konsekvent samarbeid med de nazi-orienterte organisasjonene som eksisterte i landet under Anton Adriaan Mussert (1894–1946) og hans motstander Rost van Tonningen (1894–1945).[18]

I 1945 utnevnte Adolf Hitler ham testamentarisk til tysk utenriksminister.

Nürnbergprosessen

Etter andre verdenskrig ble Seyss-Inquart stilt for retten i Nürnbergprosessen. Ifølge Telford Taylor påtok Seyss-Inquart seg ansvar for de fleste forbrytelsene som var begått under hans ledelse i Nederland. Forsvareren anstrengte seg lite for å få klienten til å motbevise anklagene. Seyss-Inquart leverte ikke et særlig sterkt forsvar. Mange av de avgjørende bevisene kom fra den tiltaltes egen forklaring som ble stadfestet av andre vitner. Vitnene bekreftet også at Seyss-Inquart hadde forsøkt å lette byrden ved okkupasjonen for nederlenderne, særlig i de siste månedene av krigen. Seyss-Inquart innrømmet at han var antisemitt og forble lojal mot Hitler.

Angående Anschluss fremstilte den tiltalte dette som et politisk og ikke strafferettslig spørsmål.

Han ble funnet skyldig, dømt til døden og henrettet ved henging.

I varetekt oppnådde han 141 i en intelligenstest (Wechsler Adult Intelligence Scale), mot for eksempel Ernst Kaltenbrunner som skåret lavest (113) blant dem som ble testet.