«Avskjedssang» eller «Gammel vise fra Solør», som også denne visen blir kalt, er en emigrantvise, som skal være skrevet av en mann fra Solør som reiste til Amerika i 1897.
Teksten
Jeg skriver til min pike en liten avskjedssang forresten til de venner jeg har i Norges land adjø foreldre kjære og mine søsken små nu vil jeg Jer forlate og reise her ifrå.
Ut i det kjære Norge der er jeg barnefødt og her blant disse klipper jeg barnegleden nøt. Her lød min faders stemme og moders kjente røst når hun til søvn meg dysset det var min beste trøst.
Jeg glemmer ei de dager da jeg var i faders hjem, da var jeg glad som fuglen når våren bryter frem især når mais dage på marken spredte grønt og kleder birkens kroner å ja da var det skjønt.
Men akk de barndomsdage de randt så hurtig hen som voverne i bekken og kommer ei igjen. Men minnet om de dage vil aldrigen dø hen så lenge som en dråpe blod er i mitt bryst igjen.
Nu er min alder gledet til to og tyve år og lysten til Amerika ut i mitt sinn det står, jeg vil min lykke prøve i mine unge år, om jeg meg opp kan leve i fra de husmannskår.
Det er så tungt at tenke seg på det ville hav hvor hen så mang en yngling har gået til sin grav det er så tungt at reise fra sin utvalgte venn kan hende vi i livet ei treffes mer igjen.
Å vit min kjære pike og hør meg denne gang det er for deg alene jeg dikter denne sang, det er for deg jeg vover mitt liv på bølgen blå at vi for eftertiden det bedre kunne få.
Det blir for deg at prøve på kjærlighetens grunn da får jeg se hva sant du har talet av din munn. Din ed og dine løfter ja favnetak der på det skal som prentet linje ut i mitt hjerte stå.
Jeg tenker på den time da vi skal skilles ad, det mørknes for mitt sinne jeg kan ei være glad. O gid den dag var svunnen i tidens fordum hen at jeg igjen var kommen til deg min kjære venn.
Hør mine ungdoms venner jeg beder eder kort befatt Jer ei med piker når I skal reise bort, de røver eders glede og svekker eders mot langt bedre man som ene i vide verden sto.
Til slutning vil jeg byde mitt fedreland farvel gid alle ved sitt styre må gjøre rett og skjell, la Norges frie grunnlov som fjell urokket stå og alle svermeånder med skam til grensen slå.
Den som har diktet visen sitt navn ei setter ned det står forresten skrevet hos presten på et sted. Dog er jeg født i Grue og ut av husmansstand og akter nu at reise i fra mitt fedreland.
Adjø, adjø min pike, adjø for denne gang og glem nu ei den vennen du har i fremmed land. Skal vi ifra hverandre med dødens bud gå hen så håper jeg vi treffes hos Gud i himmelen.