Barokkpop

Barokkpop (eller barokkrock) er en musikalsk blandingssjanger som kombinerer pop- og rockemusikk med særskilte elementer fra klassisk musikk. Undersjangeren har sin opprinnelse på midten av 1960-tallet da enkelte musikere søkte en majestetisk, orkestralt lydbilde og er identifiserbar for dens opptatthet av barokkens kompositoriske stiler (kontrapunktiske melodier og funksjonelle harmoniske mønstre) og dramatiske eller melankolske preg. Utøvere innenfor sjangeren har ofte tatt i bruk instrumentering som er utradisjonell i populærmusikk, men vanligere innenfor klassiske musikk. Cembalo, valthorn og cello er typiske instrumenter i barokkpopen. Obo og strykekvartett er også vanlig.

Selv om cembalo har blitt benyttet for en rekke av pophits siden 1940-tallet, var det særlig fra 1960-tallet med plateinnspillingene til produsenter som George Martin, Brian Wilson og Phil Spector som i økende grad plasserte instrumentet i forgrunnen av deres arrangementer. Inspirert delvis av Beatles-sangen «In My Life» (1965), begynte ulike grupper å benytte barokke og klassisk instrumentering ved begynnelsen av 1966. Begrepet «barokkrock» ble benyttet i promoterende materiale for gruppen The Left Banke, som ofte benyttet cembalo og fioliner i sine musikkarrangementer. Deres sang «Walk Away Renée» (1966) er et eksempel på stilen.

Barokkpopens brede popularitet bleknet på 1970-tallet, dels på grunn av at punkrock, disco og hardrock tok over, men denne musikken ble fortsatt komponert innenfor sjangerens tradisjon. Philadelphia-soul (eller phillysound) på 1970-tallet og kammerpop på 1990-tallet har begge tatt til seg en del av ånden til barokkpopen.

Barokkpopens vesen

The Left Banke, The Beach Boys, Burt Bacharach og Phil Spector er regnet som foregangsmenn innenfor sjangeren. Mye av Spectors arbeid fra 1960-tallet kan regnes som barokkpop, og var en stor inspirasjon for The Beach Boys' låtskriver, produsent og frontfigur Brian Wilson. Beach Boys-platen Pet Sounds fra 1966 er regnet for å være et svært viktig album, og har inspirert nye musikere innen- og utenfor sjangeren.

Andre tidlige utøvere: Scott Walker, The Turtles, Emitt Rhodes, The Association, Love, The Zombies og Van Dyke Parks. The Beatles har også komposisjoner som regnes for å være barokkpop, og har vært med å utvikle sjangeren. «Yesterday» fra 1965 kan regnes som et tidlig eksempel.

Moderne barokkpop er ofte deler av klassisk komposisjon og arrangement, blandet med en moderne pop-sjanger, som oftest indie rock, indie pop eller andre alternative sjangere. Dette skaper et mer orkestrert lydbilde, sammen med den vanlige indie-instrumenteringen. Dette kan minne litt om post-rock, og sjangerne har på den måten en viss tilknytning til hverandre. Den moderne barokkpopen ser likevel ut til å ha en bredere og mer kommersiell appell enn post-rocken. I motsetning til sjangeren på 1960-tallet, der akustiske instrumenter stod i fokus, kan den moderne barokkpopen også ta i bruk elektroniske lyder og instrumenter.

Typiske utøvere i moderne barokkpop er blant annet The Divine Comedy, Andrew Bird, Arcade Fire, Fleet Foxes, Belle and Sebastian, Fiona Apple, Rufus Wainwright, Joanna Newsom og Sufjan Stevens.

Referanser

Litteratur

• Gendron, Bernard (2002): Between Montmartre and the Mudd Club: Popular Music and the Avant-Garde, University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-28737-9.
• Harrington, Joe S. (2002): Sonic Cool: The Life & Death of Rock 'n' Roll, Hal Leonard Corporation. ISBN 978-0-634-02861-8.
• Hawkins, Stan (2015): Queerness in Pop Music: Aesthetics, Gender Norms, and Temporality, Routledge. ISBN 978-1-317-58972-3.
• Jackson, Andrew Grant (2015): 1965: The Most Revolutionary Year in Music, Thomas Dunne Books. ISBN 978-1-250-05962-8.
• Unterberger, Richie (2014): Urban Spacemen & Wayfaring Strangers: Overlooked Innovators & Eccentric Visionaries of '60s Rock^{[død lenke]}, BookBaby. ISBN 978-0-9915892-4-1.
• White, Michael (2015): Popkiss: The Life and Afterlife of Sarah Records, Bloomsbury Publishing. ISBN 978-1-62892-220-2.