Johann Leonhard Ehe III, Nürnberg, 1700
Barokktrompet er en betegnelse på de trompeter som var i bruk under barokken (på 1600- og 1700-tallet) og som i dag brukes innen rammene for historisk oppføringspraksis, dvs når barokkmusikk spilles med tidsriktige instrumenter.
Vanligvis var barokktrompeter langstrakte med sylindrisk rør, dobbelt bøyd og nesten dobbelt så lang som en moderne trompet i samme stemming. Vanligvis var grunntonen C eller D – av denne grunn ble D-dur regnet som en spesielt festlig toneart. Også trompeter med grunntone B, Ess og F var i bruk. Kortere trompeter i høyere stemmeleier ble kalt trombetta.
Siden barokktrompeten ikke har ventiler er det bare mulig å spille en overtoneserie, men overtonene kommer tettere jo høyere i registeret man spiller, og fra den åttende naturtonen er det mulig å spille melodier. Tonene under kan bare brukes til å spille treklangfigurer. Spill i det høye, kromatiske registeret (fra 13. deltone) kalles clarin- eller clarinospill og er et kjennetegn på kunsten å spille barokktrompet. Det er svært fysisk anstrengende å spille barokktrompet.