| Berberomeloe | |||
|---|---|---|---|
 Berberomeloe majalis
| |||
| Nomenklatur | |||
| Berberomeloe Bologna, 1989 | |||
| Populærnavn | |||
| oljebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Overfamilie | Tenebrionoidea | ||
| Familie | Plasterbiller | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 10 | ||
| Habitat | terrestrisk, helst på varme steder | ||
| Utbredelse | palearktisk | ||
| Inndelt i | |||
Berberomeloe er en slekt av plasterbiller.
Hos disse stort sett svarte oljebillene er bakkroppen sterkt oppsvulmet og hunnene kan bli opptil 9 centimeter lange, men de er svært variable i størrelsen og kan også være så lite som 15 millimeter. Bakkroppen har gjerne røde tegninger, og hodet kan være rødt. Dekkvingene er reduserte og ligger bare som små skjell over bakkroppens rot. Som man kan forvente av biller med så stor kropp mangler de flygevinger.
Larvene utvikler seg som rovdyr på egg av bier, veps eller gresshopper, mens de voksne billene er planteetere. Oljebillene er godt beskyttet av sitt kjemiske forsvar og prøver ikke å gjemme seg vekk eller stikke av. Siden de også gjerne er tunge av egg, virker disse billene trege. Blir billene irritert, skiller de ut et sterkt luktende, oljeaktig sekret, blant annet mellom leddene i beina. Dette inneholder cantharidin og andre stoffer, og vil, om det kommer i kontakt med huden, forårsake blemmer eller åpne sår. Om det svelges, kan det være dødelig for et mindre dyr. Billene beskytter også eggene sine med giftstoffer. Oljebillene er gjerne fargerike, i gult, rødt og svart, eller metalliske. Disse fargene signaliserer at billene er giftige eller usmakelige (aposematisme).
Slekten er utbredt i det vestlige Middelhavsområdet: Iberiske halvøy, Frankrike og Nordvest-Afrika (Marokko, Algerie, Tunisia).
