Beringia

Beringia defineres som land- og havområdene mellom elvene Lena i Russland og Mackenzie i Canada. Det strekker seg nordover til Tsjuktsjerhavet og sørover til sørspissen av Kamtsjatkahalvøya. Området omfatter Tsjuktsjerhavet, Beringhavet, Beringstredet, Tsjuktsjer- og Kamtsjatkahalvøyene i Russland, samt Alaska i USA og Yukon i Canada.

I de store istidene i pleistocen har mye vann blitt bundet opp i innlandsis, og det globale havnivået har sunket med 100–135 m. I disse periodene har det oppstått en landforbindelse mellom Asia og Nord-Amerika, Beringlandbrua. Man tror at de første menneskene som bosatte seg i Amerika ankom denne veien. Landbrua var på det meste rundt 1600 km brei, og lå der hvor Beringstredet ligger i dag, altså mellom dagens Alaska og Sibir.

Beringia ble navngitt og avgrenset av den svenske botanikeren Eric Hultén i 1937.

Landbrua var dekka av mammutsteppe med et rikt dyreliv, som ullhåret mammut, hest, saigaantilope, steppebison, rein og moskusfe. I løpet av istida var Beringia, som det meste av Sibir og nordlige og nordøstlige Kina, ikke isdekket. Selv om klimaet var kaldt, var det for lite nedbør til å danne et varig snødekke som kunne utvikle seg til isbreer.

Landbruer mellom Asia og Nord-Amerika har også oppstått flere ganger før i dette området helt tilbake til sein kritt for 70 millioner år siden. Planter og dyr er blitt utvekslet mellom verdensdelene både her og via landbruer over Nord-Atlanteren. Landbruer over Beringstredet er årsaken til at mange planter har en disjunkt utbredelse i vestlige Nord-Amerika og Øst-Asia, for eksempel Pseudotsuga og Lysichiton.

Referanser