De anatolske beyliker (tyrkisk: Anadolu Beylikleri, osmantyrkisk: Tevâif-i mülûk, Beylik) var små tyrkiske fyrstedømmer, som ble ledet av en bey. Fyrstedømmene ble etablert i Anatolia etter Rum-sultanatets fall på slutten av 1200-tallet. Det osmanske rike overtok senere som dominerende makt.
Seldsjukkene etablerte fra slutten av 1000-tallet den sterkeste stat i Anatolia, Rum-sultanatet. De anatolske fyrstedømmene, betegnet som beyliker eller emirater, oppsto i Anatolia etter dette seldsjukksultanatets fall på slutten av 1200-tallet. I slaget ved Kösedağ i 1243 tapte Rum-sultanatet for mongolene og Rum-seldsjukkene ble vasaller under ilkhanene basert i Persia. I denne situasjonen oppsto det et makttomrom i Anatolia. Forskjellige tyrkiske fyrstedømmer vokste fram, øst for Det bysantinske riket i de sentrale og østlige delene av Anataolia. Blant dynastiene som etablerte seg var osmanene, karamanidene, artukidene, danishmendene, saltukidene og mengujekidene.
Ordet «beylik» betyr et territorium under ledelse av en bey. Bortsett fra i Anatolia, blir uttrykket brukt om osmanske statlige institusjoner i de stort sett selvstyrte regentskapene ved kysten av dagens Tunisia og Algerie på slutten av 1500-tallet.
