På land, men ofte ved vann. I skog og mark, fra lavlandet og helt opp mot alpin sone i fjellet.
Utbredelse
Alle verdensdeler
Inndelt i
se Systematisk inndeling
Bibio er en slekt av myggene (Nematocera), som sammen med fluene, utgjør tovingene (Diptera). Den er typeslekten i familien hårmygg (Bibionidae). De er fra 3mm. til ca.15mm, de fleste er under 10mm lange. Det er 13 nålevende arter i Norge, dessuten én som sannsynligvis er utdødd. I verden er det ca. 200 nålevende arter.
Små til middelsstore (3–15mm), kraftig bygde mygg med korte antenner, disse er kortere enn hodet. Hannene er vanligvis svarte bortsett fra at beina kan være lysere, hunnene ikke sjelden brunlige eller rødlige. Fasettøynene er store hos hannene og dekker hele hodets overside (holoptiske øyne), hos hunnene er de mye mindre og bredt adskilte i pannen. Oppe på hodet sitter det tre punktøyne (ocelli) på en lav knøl. Særlig hos hannene har fasettøynene ofte tette, ganske lange, oppstående hår som sitter festet mellom fasettene. Antennene er stav- til trådformede og består av seks til tolv mer eller mindre sylindriske ledd. Antennen mangler lange hår. Palpene er vanligvis fem-leddete og omtrent så lange som antennene. Munndelene er av varierende lengde og ender i et puteformet sugeorgan (labellum).
Midtkroppen (thorax) er kraftig sklerotisert (hard), ryggen («scutum») høyt hvelvet, scutellum ganske lite, men oppstående. Hele kroppen kan være kledt med lange hår, særlig hos hannene. Beina er kraftige og middels lange Framlårene er brede og noe flate, framleggene (protibiae) er fortykkede og ender i en kraftig pigg, dessuten med en mer eller mindre skarp spore på innersiden. Framføttene er ganske sterkt forlengede. Mellom- og bakbeina er vanligvis mer eller mindre fortykkede.
Vingene er forholdsvis store og brede med få men tydelige årer som danner et karakteristisk mønster (se tegningen). De er gjerne røykfargede, men har sjelden fargetegninger, bortsett fra at det mørke vingemerket (pterostigma) gjerne er tydelig. Hunnens vinger er ofte mørkere enn hannens. Bakkroppen er ganske slank hos hannen med lange hår på sidene, hos hunnen er den mye tykkere og mindre hårete.
Frambein av markusflue Bibio marci med en lang pigg som den bruker til å grave med.
Larvene er avlange, sylindriske, mer eller mindre pølseformede uten bein eller vorteføtter. Hodekapselen er markert, rund og blank og kan ikke trekkes inn i kroppen. På farge er de hvite, gulaktige, brunlige eller grå. Munndelene er korte og kraftige med jekselaktige mandibler. Kroppen er kledt med harde, mikroskopiske skjell som ofte bærer pigger og gjør at overflaten blir ru. Dessuten har de fleste en rekke fingeraktige utvekster som overflatisk kan ligne på pigger, men der er ganske myke, typisk har de 22 slike på hvert kroppsledd. På det bakerste kroppsleddet er det en stor spirakel (åndehull) som hos denne slekten er delt i to (hos Pleciinae er den udelt, hos slekten Dilophus vanligvis delt i tre).
Puppene ligger fritt i et kammer i jorden, ikke omgitt av noen slags kokong. De er hvitaktige på farge bortsett fra fasettøynene som blir rødbrune før klekkingen. De fleste av det voksne insektets deler er gjenkjennelige på puppen.
Levevis
De fleste artene finnes i åpne habitater, som gressenger, dyrket mark, fjellområder og heier, men det er også noen arter som lever i skog. Larvene lever i strølaget på bakken der de spiser råtnende plantemateriale, noen ganger også røtter. Hunnene legger alle sine egg (100-4000, avhengig av hunnens størrelse) i et utgravd hulrom i bakken, og dør like etterpå. Larvene fra ett eggkull holder sammen gjennom larvetiden, og danner dermed tette ansamlinger. Larvetiden er gjerne ett år, men kan strekke seg over minst to år i kalde områder med kort vekstsesong. Enkelte arter, særlig hagehårmygg (Bibio hortulanus), kan gjøre en god del skade på dyrket mark, grønnsaker og plener om den er tallrik. En annen art som er kjent for spektakulære masseforekomster er russeflue (Bibio pomonae), men denne forekommer sjelden på dyrket mark så den gjør neppe økonomisk skade. På den andre siden er larvene et viktig element i jordbunnens økosystem og bidrar til nedbrytingen av plantedeler ved å tygge opp døde planter. De kan også finnes i gammel husdyrgjødsel.
De voksne myggene lever bare kort tid - hos arten enghårmygg (Bibio johannis) omtrent tre dager. Noen arter tar ikke næring til seg som voksne, andre, særlig hunnene, besøker blomster og tar til seg nektar og pollen. Hannene danner svermer, hos noen arter like over bakken, hos andre i opptil 10 meters høyde, og griper hunner som flyr gjennom svermen for å pare seg med dem. Myggene er nokså trege og lar seg ikke så lett jage bort, så noen ganger oppleves de som plagsomme ved masseforekomster. De biter imidlertid ikke og oppsøker heller ikke mennesker. Da de kan være svart tallrike og dessuten lette å fange kan de være en viktig matkilde for insektetende fugler, edderkopper, maur og andre rovdyr.
Utbredelse
Slekten er utbredt over hele Jorda, av større landområder utenfor Polområdene mangler den bare på New Zealand. Den går også langt mot nord og er kjent fra Novaja Semlja og Baffin Island. De fleste artene holder til på den nordlige halvkulen. Slekten er sjelden i lavlandet i tropene, men finnes i høyereliggende områder. De kan gå nokså høyt opp i fjellene og er funnet 5300 meter over havet i Himalaya, ca. 1700 meter over havet i Sør-Norge.
Fossile arter
Denne slekten er kjent fra fossiler tilbake til tidlig tertiær . Det er beskrevet tallrike (ca. 130) fossile Bibio-arter, særlig fra Europa, men det er sannsynlig at mange av navnene er synonymer - det fossile hårmygg-materialet bør revideres.
Systematisk inndeling
Det er funnet 14 arter i Norge, en av dem er sannsynligvis utdødd. I tillegg til disse er det navngitt ca. 130 arter fra fossiler, men det er uvisst hvor mange av disse som er reelle.
Enghårmygg, Bibio johannis (Linnaeus, 1767) Funnet i Rogaland og ved Oslofjorden ved kysten og i tilknytning til jordbruksområder. Lever på gressenger. Flygetiden er tidlig i april-mai.
Bibio lanigerus Meigen, 1818 Funnet et par ganger ved Oslofjorden og i Rogaland. Flyr tidlig på våren.
Markusflue, Bibio marci (Linnaeus, 1758) Ligner mye på den vanlige Bibio pomonae, men har helt svarte bein. Flyr i mai. Sjelden i Norge, funnet nær sjøen (strandlinjen) i Vestfold og Ytre Telemark, og nylig også i Stranda på Sunnmøre. Vanligere sør i Europa og finnes helt nord i Afrika.
Liten skogshårmygg, Bibio nigriventris Haliday, 1833 En av de vanligste artene i Norge, finnes fra kysten og opp i miderste alpine sone. Flygetiden er fra mai til juni., noe senere i nord. Opptrer sjeldnere med masseutbrudd enn mange andre arter.
Russeflue,Bibio pomonae (Fabricius, 1775) En stor art, svart kropp og helt røde bein. Vanlig i hele landet og sørover i Europa, unttatt helt i sør. Lever i løvskog med bjørk, særlig i det subalpine området Flygetid juli-september. .
Høyfjellshårmygg, Bibio siebkei Mik, 1887 , En fjellart i Sør-Norge, men kan finnes ned til kystlinjen helt nord i landet. Flyr i juli-august.
Stor skogshårmygg, Bibio varipes Meigen, 1830 Lever langs kysten, fra Østfold til Møre og Romsdal, men ikke oppe i fjellet, eller i innlandet. Flygetiden er i mai-juni.
Dverghårmygg, Bibio lautaretensis Villeneuve, 1924 Bare to funn i Norge, fra Voss og Hol (Buskerud). Lever i fjellet ved eller over tregrensen.
Gulvinget hårmygg, Bibio brunnipes (Fabricius, 1794) , Funnet i hele Norge fra fjellet (boreoalpin sone). Flygetiden er juli-august.
Bibio fulvicollis Gimmerthal, 1842 Noen få funn i eldre tid fra Sør-Norge, ingen siden 1944. Det finnes en del eldre funn og det ser ut til at arten var langt mer vanlig for hundre år siden. Det ser ikke ut til at det finnes nyere funn av denne arten fra andre land heller, så den kan kanskje være utdødd.
Brunvinget hårmygg, Bibio rufipes (Zetterstedt, 1838) Lever i fjellet i hele Norge, men er sjeldnere enn Bibio brunnipes. Flygetiden er i august, men kan starte tidligere eller vare lengre.