Billy Strayhorn

Bakgrunn

Han vokste fra tidlig av opp i Pittsburghs byområde Homewood, i Pennsylvania. Morens familie var imidlertid fra Hillsborough i Nord-Carolina, og hun sendte ham dit for å skjerme ham fra farens periodiske drukkenskapseksesser. Slik ble det til at Billy tilbragte mange måneder av barndommen i sine besteforeldres hus i Hillsborough. I et intervju sa han senere at bestemoren var hans primære innflytelse under hans ti første leveår. Det var mens han bodde hos henne at han ble opptatt av musikk.Han spilte hymber på hennes piano, og hørte på hennes platesamling på hennes Victrola grammofonspiller.

Musiker

Allerede i 1933 skrev han musikk til den senere standardlåten «Lush Life», om det å være oppe om natten på barer og nattklubber, men ikke før i 1948. I 1934 debuterte han som konsertpianist med Griegs pianokonsert i a-moll.

Fra 1939 jobbet han tett med Duke Ellington som prompte ba ham flytte til New York City, i det ham ba ham «Take the A train» for å komme til Ellingtons residens på Manhattan. Strayhorn skrev samme året sin svært kjente «Take the "A" Train», en melodi om det å kjøre med Linje A (New Yorks undergrunnsbane).

Hans «Chelsea Bridge» fra 1941 handler om Chelsea Bridge i London, som han hadde sett på et maleri av den britiske maleren J.M.W. Turner (1775–1851). I 1953 laget han «Satin Doll» (norsk: Silkedukke), som var klengenavnet han brukte på mora si Lillian. Komposisjonen «Lotus Blossom» var Ellington's egen favorittlåt av Strayhorn. Billy arrangerte i 1963 «King Fought the Battle of 'Bam», et ordspill på Joshua Fit the Battle of Jericho, tilegnet sin nære venn Martin Luther King (1929–68).

Billy døde av strupekreft og ifølge Yngve Kvistad i VG, overdreven alkoholbruk. Ellington ga ut minneplata «...And His Mother Called Him Bill» i 1967. I 1980 utga Gerry Mulligan Song for Strayhorn. Jazzbatteristen Bob Moses (1948–) skrev Black Orchid i 1982 til minne om Billy. I 2006 hadde Studio Sokrates en serie om Strayhorn.