| Mogens Lauritssøn | |||
|---|---|---|---|
| Født | 15. århundre | ||
| Død | 1542 | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universität Rostock | ||
Biskop Mogens Lauritssøn eller Magnus Laurentii (død den 3. oktober 1542 i Antvorskov kloster ved Slagelse på Sjælland i Danmark), var den siste katolske biskopen på Hamar.
Ingenting er kjent om Mogens Lauritssøns bakgrunn fra yngre år, men i et diplom oppga han å være i familie med Birgitte Olavsdatter Skaktavl av den norske adelsslekten Skaktavl. I likhet med andre hamarbisper var han utdannet på universitetet i den tyske hansestaden Rostock, og i deres annaler fra 1494 står han oppført som student fra Oslo. Han ble utskrevet den 17. april 1494 med grad som magister, det vil si doktor. Han ble senere kannik i Oslo og i 1497 erkeprest ved domkapittelet i Oslo.
Den 28. januar 1513 ble han allerede nevnt som electus, så valget av ham til ny biskop av Hamar må ha skjedd enten i slutten av 1512 eller tidlig i 1513. Han var fremdeles electus den 15. juli 1513 da han deltok på et møte i København, men 12 dager senere, den 22. juli, var han biskop. Han må da ha blitt viet til biskop i København mellom 15. og 22. juli 1513.
Historiker og biskop Anton Christian Bang viet ham bare et kort avsnitt i sin bok fra 1912, Den Norske kirkes historie:
Erkebiskopen av Nidaros, Olav Engelbrektsson, Norges primas, og det norske riksrådet ønsket at den nye kongen av Danmark og Norge, Frederik I, skulle respektere Norges uavhengighet.
Mogens var eneste norskfødte biskop i riksrådet. I 1524 fremforhandlet han en avtale hvor Frederik I sa seg enig i Norges selvstendighet. Han ble valgt til konge av Norge den 5. august 1524, to dager før han formelt ble kronet som konge av Danmark i København. Men verken kong Frederik I, de fleste av hans menn eller hans etterfølgere kom til å respektere avtalen.
Biskop Mogens og erkebiskop Olav stod sammen i sin støtte til Christian II mot sistnevntes farbror, Frederik I, i «de to kongers krig» (1531/32) og mot Frederiks sønn, Christian III, i grevefeiden (1534–1536), men Christian II tapte begge ganger. Så måtte biskopen betale en bot på 3 000 lodd (eller 48 kilo) sølv. Christian III ville nå gjennomføre reformasjonen.
I april 1537 sendte den nye konge av Danmark, Christian III, en hær nordover for å gjøre Norge til sin vasall. Hans styrker ankom Bergenhus festning i Bergen den 1. mai 1537. Anført av Truid Ulfstand satte de kursen mot Nidaros, men erkebiskopen var allerede flyktet til de habsburgske Nederlandene. Etter å ha funnet at erkebiskop Olav hadde forlatt Steinvikholmen, dro Ulfstand med sine 1 500 menn over Dovre for å arrestere biskop Mogens på Hamar.
Hamarkrøniken hevder at det den gang bodde 1 800 våpenføre menn i Hamar by, og Hamar var det eneste stedet på Østlandet som rustet seg til væpnet motstand mot reformasjonen. Men biskop Mogens ble tatt til fange og ført til Danmark, og Hamar innlemmet i Oslo bispedømme, men beholdt sin status som administrasjonssentrum. Bispegården ble omdøpt til «Hamarhus slott» der lensherren bodde; men under den nordiske syvårskrigen, i 1567, ble Hamarhus beleiret av svenske hærstyrker og sprengt med krutt. Hamar domkirke forfalt, men katedralskolen var i bruk til 1584.
Krøniken forteller om jærtegnene som angivelig manifesterte seg da biskop Mogens ble arrestert: Ved midnatt spilte kirkeklokker og orgel av seg selv. Domkirken var så lys som midt på dagen. Også kirkeklokkene i klosteret og Korskirken kimte av seg selv, og det spøkte på bispegården, som om to krigshærer sloss, mens en diger okse syntes å gå på vannet, like fort som en pil fra en stålbue. En forferdelig stor sjøorm viste seg i Mjøsa og tok seg inn på Helgøya og kongens land. Sjøormer var et tegn i tiden, og Mjøsa-monsteret beskrives overensstemmende med sjøorm hos Jacob Ziegler, Absalon Pederssøn Beyer og Olaus Magnus. Heldigvis ble den drept og partert; men Ludvig Holberg var skeptisk til at biskop Mogens skulle ha forårsaket større jærtegn enn dem som skjedde ved Jerusalems ødeleggelse.
I ett av håndskriftene hadde biskop Mogens forberedt seg på å yte motstand, og skaffet seg 6 000 «dalepiler» (for armbrøst). Men da han så styrkene til Ulfstand, mistet han motet. Etter en drøftelse med kommandanten gikk biskopen med på å overgi seg.
Da herr Ulfstand så biskopens forsvarsverker rundt Hamar gård, «da lo den gode herre derav». Den 23. juni 1537 ble Mogens ført bort som fange.
Willson forteller med gjengivelse fra Anton Christian Bang: «Da Herr Truid og biskopen gikk sammen til Strandbakken, falt han på kne og takket Gud i himmelen for hver dag han hadde levd. Så bød han god natt til kannikerne og prestene, så til sin domkirke og kloster, så til sine høvdinge, til allmuen, både bymenn og bønder, og bønnfalt dem alle om å be hjertelig for ham, og sa at han håpet han snart ville komme til dem igjen. Men la til: «O Gud vår himmelske Fader, hvis ikke før, gi at vi kan møte hverandre i himmelen.» Denne bønnen uttalte han med mange tårer og la til: «Vale! Vale! Vale!» («Farvel! Farvel! Farvel!»)». Denne historien om biskop Mogens' avskjed med Hamar er overlevert i bare to av de bevarte versjonene av Hamarkrøniken. I dag er det uråd å vite om denne fortellingen var med i den opprinnelige krøniken. På slutten av 1500-tallet ser to versjoner av Hamarkrøniken ut til å ha vært i omløp, den ene med og den andre uten beretningen om biskop Mogens' avskjed med bispebyen sin.
Biskopen så aldri Hamar igjen. Han ble ført til Danmark, hvor han satt som fange, under middels sikkerhet, på Antvorskov kloster sammen med sin tjener Lars Hummer som kan ha vært den som skrev Hamarkrøniken.
Karine Alvsdatter, Knut Alvsson ugifte søster, ble sagt å stå biskop Mogens nær, slik at klokkene i Hamar domkirke begynte å ringe først når kirkebåten hennes la ut fra Grefsheims brygge. Etter sin brors død var Karine arving til gården Grefsheim, og selv testamenterte hun Grefsheimgodset, «i alt flere hundre gårder», til Hamar bispestol og domkirke. Men biskop Mogens fikk ikke sitte med arven lenge, før Iver Jenssøn Jernskjegg fra Hovinsholm på Helgøya sikret seg dem på vegne av Truid Ulfstand som var gift med en datter av Karine Alvsdatters brordatter. Det gamle Grefsheim fra Alv Knutssons tid brant ned i 1714.
Mogens døde på Antvorskov kloster den 3. oktober 1542.
Et stykke øst for ruinene av Hamar domkirke ligger «Mogens gate» som er oppkalt etter biskopen.