
Brennoffer (gresk: holókauston (Septuaginta), intetkjønn av holókaustos «fullstendig brent», av verbet holokautein (ὁλοκαυτεῖν); på hebraisk ōlâ «det som går opp», det vil si opp i røyk) er ofring til guddommer ved å brenne mat, drikke eller dyr i en religiøs kult.
Brennoffer har vært vanlig i mange religioner, for eksempel vedisk religion, israelittisk religion, gresk religion, kinesisk religion og zoroastrismen.
Denne form for offer var også godt kjent i antikkens greske religioner. Det er også fra gresk at konseptet er først belagt: Den greske historiker Xenophon (ca. 426-355 v. Chr.) bruker holókauston i forbindelse med et dyreoffer. Greske brennoffer var stort sett apotropaiske, dvs. ment å avverge trusler fra underverdenen og å påkalle avdøde helter, og typisk var at offerdyret ble fullstendig brent, i motsetning til thyesthai (θύεσθαι), hvor man ofret til gudene, og bare en del av dyret ble brent, menst resten ble spist.
Ved slikt offer ble offerdyret - utenom huden, som først var flådd av - helt og holdent oppbrent på alteret. Opprinnelig var 'ōlâ betegnelse for ofre i sin alminnelighet, det vil si for det som kommer opp på alteret; senere ble det et bestemt slag av offer, nemlig slike som ble helt og holdent oppbrent (hebraisk kâlil, latin holocaustum). Før det babylonske fangenskap aynes et brennoffer å ha forekommet bare hver morgen (Andre Kongebok 16,15).
Men etter hjemkomsten fra fangenskapet i Babel synes det som om det hver morgen og hver kveld ble frembåret et brennoffer i Jerusalems tempel. I det senere lovspråket ble det talt om 'ōlât hât-tâmid, det daglige brennoffer.