Kirkeunionen i Brest (1596)

Kirkeunionen i Brest var en avtale ingått i 1596 mellom den rutenske (ukrainsk-belorussiske) ortodokse kirken i det polsk-litauiske samvelde og den Den hellige stol. Anerkjennelsen av paven som kirkens overhode og implikasjonene av denne stillingen for tro, moral, praksis og kirkeadministrasjon ble akseptert av det ortodokse presteskapet. Paven samtykket på sin side i å beholde den ortodokse liturgi (bysantinsk ritus) og bekreftet de administrative og disiplinære rettighetene og autonomien til metropoliten av Kyiv.

Kirkeunionen splittet den rutenske kirken og de troende i to og førte til en lang og bitter konflikt innen kirken. Skismaet ble dypere etter hvert som nye ortodokse biskoper ble innviet i 1620, og ettersom unionen ble et av hovedspørsmålene i den politiske og sosiale konflikten mellom kosakkene og polakkene, og i Perejaslav-traktaten av 1654 med Moskva. Unionen sikret til slutt støtte av eparkiet Uzjhorod i 1646, eparkiet Peremysjl i 1692, eparkiet Lviv i 1700 og eparkiet Lutsk 1702. På 1700-tallet ble den uniate katolisismen dominerende i Høyrebreddsukraina, Galicja og Transkarpatia. Da disse områdene ble annektert av Russland, ble ukrainsk katolisisme tvangsavskaffet. Dette skjedde i Høyrebreddsukraina og Volhynia under Katarina II i resten av Ukraina under Nikolaj I i 1839, og i Chełm-området under Aleksander II i 1875. Den uniatiske kirken i Galicja og Transkarpatia overlevde under østerriksk-ungarsk styre (1772–1918), men ble avskaffet i 1946–50 av den sovjetiske regjeringen. Som et resultat overlevde den ukrainske katolske kirken offisielt bare i Vesten, i Prešov-regionen i Slovakia, i Polen og i Jugoslavia inntil den ble gjenopprettet i Ukraina tidlig på 1990-tallet.

Referanser