| Cao Rulin | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. jan. 1877 Jiangsu | ||
| Død | 4. aug. 1966 (89 år) Detroit | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, banksjef, advokat | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Hōsei-universitetet | ||
| Parti | Progressive Party | ||
| Nasjonalitet | Republikken Kina | ||
Cao Rulin (kinesisk: 曹汝霖, født 1877 i Shanghai i Kina, død august 1966) var viseutenriksminister for Beiyangregjeringen i Kina og en sentral skikkelse innen den projapanske bevegelse i landet tidlig på 1900-tallet.
Cao Rulin var advokat i Beijing da han ble utnevnt av den provisoriske president Yuan Shikai til det kinesiske senatet i 1913. Han representerte Ytre Mongolia ettersom Mongolia hadde boikottet valgene etter å ha erklært seg uavhengig under Xinhairevolusjonen. I 1915 undertegnet han, som viseutenriksminister, etter ordre fra Yuan Shikai, De 21 krav-avtalen med Japan. Senere ble han leder for Ny kommunikasjon-klikken.
Cao Rulin var del av den kinesiske delegasjon til Fredskonferansen i Paris i 1919. Ved konferansen ble tidligere tyske konsesjoner i Kina overdratt til Japan i stedet for å bli returnert til Kina. Dette utløste stor uro i Kina, ikke minst en studentdemonsttasjon 4. mai 1919 utenfor Tiananmen – som var begynnelsen på Fjerde mai-bevegelsen. Studentene trakk også østover i sentrum og brente ned Cao Rulins hus. Noe senere ble Cao Rulin avsatt.