Bakgrunn
Carl Piper var sønn av häradshövdingen og kamrereren i Krigskollegium Carl Piper og hans hustru, rådmannsdatteren Ingrid Charlotta Ekenbom. Hans tre stebrødre, Mikael, Olof og Nils, ble senere borgermestere i Stockholm, og hans eldre fetter Hinrich var stattholder over Ingermanland og ble adlet i 1678 av kong Karl XI.
Carls far døde da han var tre år gammel, og to år senere giftet hans mor seg på nytt, med rådmannen Hans Olofsson Törne. Som trettenåring innledet Carl studier i Uppsala universitet.
Karriere
Han begynte sin karriere som tjenestemann i Karl XIs feltkanselli og i Kammarkollegiet. For sitt arbeid med Karl XIs reduksjoner ble han 1689 utnevnt til statssekretær og kanselliråd. Etter Karl XIIs kroning i 1697 ble Piper utnevnt til kongelig råd og statsråd, og forhøyede til friherre og greve. Under den store nordiske krig tjenestegjorde han som sjef i Karl XIIs feltkanselli og var ansvarlig for forhandlingene med Sveriges fiender Polen og Sachsen som førte til Warszawa- og Altransträdt-traktaten og til kong August IIs detronisering.
I 1705 ble han utnevnt til överstemarskalk og ble regnet som Karl XIIs første minister. Han deltok i kongens kampanje mot Russland, men etter slaget ved Poltava i 1709 ble han tatt til fange av russerne. Han tilbrakte fangenskapet sitt i Russland med å styre et administrasjonskontor i Moskva for å hjelpe de andre svenske krigsfangene, men etter manglende fengselsutvekslingar og hardt press fra russisk side ble Piper fengslet i Sjlisselburg, hvor han døde i 1716.
Piper utøvde en stor innflytelse med både Karl XI og Karl XII, noe som gjorde ham veldig kurtisert og hånet av svenske embetsmenn og utenlandske diplomater.
Hans ekteskap med de velstående Christina Törne og hans gode husholdning gjorde ham til en av Sveriges største godseier i sin tid. Under hans fravær og fengsling, samt etter hans død, ble hans rikedom brukt av Christina for å gjøre vellykkede landinvesteringer rundt om i Sverige.
