| Carlo Goldoni | |||
|---|---|---|---|
| Født | Carlo Goldoni 25. feb. 1707 Venezia | ||
| Død | 6. feb. 1793 rue Dussoubs (tidligere 11. arrondissement i Paris, utsagn støttet av: dødsfallsregister) | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker, skribent, librettist, manusforfatter, oversetter, dikterjurist, lyriker, regissør, prosaforfatter | ||
| Utdannet ved | Università degli Studi di Modena e Reggio Emilia Universitetet i Padova Universitetet i Pavia | ||
| Ektefelle(r) | Nicoletta Connio (1736–) | ||
| Nasjonalitet | Republikken Venezia Frankrike | ||
| Medlem av | Arcadian Academy | ||

Carlo Osvaldo Goldoni (1707–1793) var en italiensk (venetiansk) dramatiker og librettist. Han regnes som en av de betydeligste forfattere i europeisk teaterhistorie, og er fortsatt en av Italias mest spilte dramatikere. I perioden 1747-91 skrev han over 120 skuespill – de fleste komedier – og 92 librettoer for opera buffa.Goldonis stykker er oppført ved flere norsk scener. Særlig populære har En tjener for to herrer, Bråket i Chiozza og Mirandolina vært.
Carlo Goldoni fikk sin første vitenskapelige dannelse ved jesuittiske ogd dominikanske kollegier i Perugia og Rimini. Han begynte i 1723 å studere jus ved universitetet i Pavia, men ble relegert på grunn av satiren Il colosso.
Han ble sekretær for visekansleren for kriminalretten i Chioggia, som han i 1729 fulgte til Feltre. Imens forsøkte han seg med amatørteater som skuespiller og skrev et par lystspill, II buon padre og La cantatrice, som ble godt mottatt.
Han tok sin doktoreksamen 1731 ved universitetet i Padova og arbeidet deretter som advokat i Venezia og Pisa.
Allerede på 1730-tallet ble han engasjert som forfatter ved et teater i Venezia, der han siden i mange år nøt stor popularitet. I stykket Il teatro comico opponerte han mot improvisasjonen, et grunntrekk i det tradisjonsrike maskespillet. Dette vakte en voksende motstand, og i 1762 flyttet han til Paris, der han forsynte det italienske teater med stykker, flere av dem skrevet på fransk.
Blant de stykker han skrev på fransk, var det mest populære Le bourru bienfaisant, skrevet i anledning bryllupet mellom Ludvig XVI av Frankrike og Marie Antoinette i 1771. Da han trakk seg tilbake til Versailles, gav kongen ham en pensjon. Han mistet sin pensjon under den franske revolusjon. Konvensjonen stemte til slutt for å gi ham tilbake pensjonen – dagen etter hans død. Det var enken som fikk den, på oppfordring av dikteren André Chénier; «Hun er gammel, hun er syttiseks, og hennes man har etterlatt henne intet foruten sitt strålende navn, sin dyd og sin fattigdom».
Carlo Goldoni kalles ofte «Italias Molière» og ble hyllet i Italia og Søreuropa. Han var produktiv med oppimot 250 kjente verk (hvorav omkring 150 komedier). Noen av de mest kjente og spilte er En tjener for to herrer, Bråket i Chiozza og Mirandolina. Han anses generelt å være den som utviklet det italienske folkedrama (Commedia dell'arte) med dens faste typer (Harlekin/Arlecchino, Pantalone, Il Dottore, Il Capitano, Pajazzo, Colombine, Pulchinella, Brighella, In amorati, Zanni med flere) og improviserte dialog mot det teater vi er mer vante til idag, med en større rollevariasjon og fremfor alt skrevet dialog.
