Charles Mingus

Bakgrunn

Mingus ble født på en militærbase i Arizona, siden faren var sersjant i U.S. Army. Han vokste opp i Watts i Los Angeles. Mingus hadde foreldre av svensk/afrikansk og kinesisk/afroamerikansk opprinnelse og fikk som barn undervisning på trombone og senere cello. Han spilte bass fra han var 16 år under veiledning av Red Callender og fikk også undervisning i komposisjon. Han hadde som ung kontakt med kirke- og gospelmusikk og skrev allerede si 17- og 18-årsalderen flere større verker som, ofte ganske kaotisk, blander inspirasjon fra jazz og europeisk musikk.^{[trenger referanse]}

Karriere

Mingus turnerte på 1940-tallet med blant andre Louis Armstrong, før han slo seg ned i New York fra 1950-tallet og spilte med en av sine tidlige inspirasjonskilder, Duke Ellington. Utover dette samarbeidet Mingus med Charlie Parker, Miles Davis, Bud Powell og Art Tatum. Som bandleder var Mingus en pådriver for kollektiv improvisasjon fremfor individuelle soloer i sine band utover 1950-tallet og videre.

Mingus led i periodar av depresjon.^{[trenger referanse]} Han kunne til tider arbeide frenetisk og skape mye musikk, men disse periodene ble ofte fulgt av ganske lange perioder med minimal produksjon.^{[trenger referanse]} Han var kjent for å ha et notorisk dårlig temperament på scenen og det kunne gå ut over både orkestermedlemmene og publikum.^{[trenger referanse]}

I 1977 fikk Mingus diagnosen ALS – amyotrofisk lateralsklerose. Sykdommen innebar at hans fabelaktige spilleteknikk fallerte raskt. På tross av at sykdommen bandt ham til rullestolen, fortsatte han med å komponere, lede studioopptak og konserter. I 1979 gav han ut platen Mingus, sammen med Joni Mitchell. Mingus døde før platen var ferdig, og Mitchell la siste hånd på verket uten ham.

Mingus ble posthumt tildelt en «Grammy Lifetime Achievement Award» i 1997.