| Sitrusslekta | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Citrus L. | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Lønneordenen | ||
| Familie | Rutefamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 12+ | ||
| Habitat | terrestrisk | ||
| Utbredelse | tropisk og subtropisk sørøstlige Asia | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Sitrusslekta (Citrus) er en planteslekt som omfatter mange kulturplanter med lang kultiveringshistorie. blant annet omfatter sitron, lime, appelsin, klementin, grapefrukt og mandarin.
De eviggrønne plantene i slekta kan bli opp til 10 meter i høyde, men forekommer både som mindre busker og større trær. Under blomstring ses enkeltblomster eller mindre klynger av blomster i bladhjørnene. Begeret ligner en liten kopp. Blomstene er tvekjønnet med normalt fem kronblad, men kan ha så få som fire og så mange som åtte. De har mange pollenbærere i grupper, et sted mellom 20–40 stykker.
Plantene bærer enkle blader, men ligner småblader fordi de er leddet mellom bladplaten og den vingedekantede bladstilken.
Frukten er et sirkel-, egg- eller pæreformet bær, kalt hesperidium eller ganske enkelt sitrusfrukt. Denne spesielle frukttypen er sammensatt av mange fruktblad og inneholder mange frø. Fruktemnene kan bestå av opptil 15 fruktblad danner en fruktknute med mindre rom som inneholder 4–8 frøemner i hver.
Sitrusslekta inngår i Aurantioideae, en underfamilie i rutefamilien. Den har sin naturlige utbredelse i Sørøst-Asia. På grunn av de mange linjene av kulturplanter i underfamilien er taksonomien i sitrusslekta vanskelig og kontroversiell. En annen kompliserende faktor er at en del sitrusarter formeres med apomiksis, en form for vegetativ formering med frø. At mange kultivarer har stor økonomisk betydning kan også føre til at man blir mer konservativ i overgangen til nye navn foreslått i taksonomiske studier.
De opprinnelige systemene for klassifikasjon av Citrus ble basert på taksonenes morfologi og antatt opprinnelse. Den britiske botanikeren Joseph Dalton Hooker foreslo å dele Aurantioideae i 13 slekter med bare 4 arter i hver. Senere reviderte den tyske botanikeren Adolf Engler forslaget, slik at hver slekt omfattet 6 arter, og enda senere 11 arter (1931).
Walter Tennyson Swingle en botaniker i Florida utviklet et system hvor familien ble inndelt i flere grupper og undergrupper. Det ble senere revidert av en annen botaniker han samarbeidet med Philip Clayton Reece. Swingle anså Citrus som en slekt som inngikk i en større gruppe han kalte «ekte sitrus» (engelsk: True citrus). Denne gruppen besto av Citrus og 5 øvrige slekter de kalte Fortunella, Poncirus, Eremocitrus, Microcitrus og Clymenia.
Den japanske botanikeren Tyôzaburô Tanaka, en samtidig av Swingle, kom med motforslag til deres system og ønsket å dele Citrus i 162 arter, hvorav mange var kjente hybrider.
Liberty Hyde Bailey og Ethel Zoe Bailey fremmet et system som ble foretrukket av dem og andre taksonomer ved Cornell universitet i staten New York. Det systemet framhevet ukjent hybridisering hos visse arter og navngav noen naturlige arter som utgangspunkt for kultivert hybridisering.
Botanikeren Robert Willard Hodgson som arbeidet i California, videreutviklet systemene til Swingle og Tanaka og foreslo 36 arter.
Andre taksonomiske systemer har foreslått alt fra 6–42 arter. Det er også taksonomer som mener hele slekten kunne vært slått sammen til én art fordi så godt som alle arter lett hybridiserer med hverandre.
I den siste halvdel av forrige århundre, særlig siden midten av 1970-årene, har det blitt etablert en viss enighet om at de fleste kultivarene med stor økonomisk betydning, kan spores tilbake til tre-fire arter: sukatsitron (C. medica), mandarin (C. reticulata), pomelo (C. maxima) og papeda (C. hystrix). Heller ikke disse studiene har gitt et fullgodt system som tilfredsstiller alle, blant annet fordi det er vanskelig å avgjøre hvilke fenotyper som bør være utgangspunktet for studiene.
Ordet citrus kommer av gresk kedros via latin cedrus. Disse ord ble brukt av oldtidens grekere og romere om flere forskjellige trær med duftende løv eller ved (jfr. den plantenavnet Ceder, som henviser til en slekt uten noen som helst forbindelse til Citrus-slekten).
Kultivarer i sitrusslekta formeres ikke ved frøsetting, siden man har selektert foretrukne genetiske trekk, og frøsetting fører til nye, uønskede, genetiske kombinasjoner. I stedet formeres de ved poding. Fra et kommersielt og hortikulturelt perspektiv deles gjerne slektas kultivarer inn i fire grunnleggende grupper:
Nedenfor er en liste med arter, hybrider og kultivarer i slekta (Listen er ikke fullstendig).
.jpg)
_005.jpg)
