| Clada | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Clada Pascoe, 1887 | |||
| Populærnavn | |||
| maskeborebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Overfamilie | Bore- og hettebiller | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 30 | ||
| Habitat | terrestrisk, i død ved og lagrede matvarer | ||
| Utbredelse | Gamle verden | ||
| Inndelt i | |||
Clada er en slekt av middelsstore, vedborende biller.
Små, sylindriske, brune borebiller. Hodet har store, utstående fasettøyne som dekker det meste av hodet. Antennene er lange, sagtakkede eller kamformede (noen hanner). Brystskjoldet (pronotum) er rundet, bredere enn langt, dekker ikke hodet. Dekkvingene er parallellsidige. De er vanligvis matte, kraftig punkterte og med et par opphøyde lengderibber.
De fleste av borebillene lever utendørs og borer i død ved. De har mikroorganismer som hjelper dem å fordøye veden. En del arter har tilpasset seg å angripe bygningstømmer og møbler, og "markhull" i treverk stammer oftest fra disse billene. De er i stand til å angripe ganske tørt og hardt treverk. Disse artene liker gjerne å ha det varmt og man finner ofte at skadene er konsentrert til varme steder, for eksempel langs varmtvannsrør. Hos noen arter kommuniserer billene ved å dunke hodet og forbrystet mot veggene i gangene de lever i. Dette gir en hørbar tikking og har gitt opphav til navn som dødningeur og veggesmeder.
Slekten er utbredt i Afrika inkludert Madagaskar og Asia.