Biologi
Beltestylteløper blir cirka 35–43 cm lang og veier omkring 190–260 g. Kroppen er mer måkelignende og «plump» enn hos andre stylteløpere (Himantopus). Kjønnene er like, men hannens tars (typisk 87 mm) er lenger enn hunnens (typisk 80 mm).
Beltestylteløper er en karakteristisk, overveiende hvit styltefugl med hovedsakelig svarte skulderfjær og overvinger; et bredt kastanjefarget brystbånd med en smal mørk øvre kant; nebb er slank og svart; beina er lange og oransje-rosa, men kortere enn hos stylteløper (H. himantopus). Ikke-hekkende voksne har brystbånd som er redusert på grunn av fremkomst av hvite og brunspissede fjær. I flukt preges fuglen av raske, flaksende vingeslag. Da framstår overvingene som nesten helt svarte, bortsett fra helt hvite sekundærfjær og hvitaktige spisser på indre primærfjærene, mens undervingene hovedsakelig er hvite med svarte primærdekkere og i forkant av undervingsdekkerne. Halen er hvit med innslag av en skitten gråbrun farge. Ungfugler og umodne mangler brystbånd og kan ligne på brunhodeavosett (Recurvirostra novaehollandiae), men beina er lysere, nebbet rettere og den har alltid hvitt hode og hals.
Arten er endemisk til Australia og forekommer hovedsakelig i det sørlige og sentrale innlandet, spesielt i det sentrale Vest-Australia og i Sør-Australia.
Habitatet består av grunne salte eller hypersalte innsjøer i innlandet og langs kysten, inkludert midlertidige saltsjøer, saltverksdammer, saltflater, saltvannslaguner, elvemunninger, bukter og tidevannsflater, og kun av og til i vann med lavt saltinnhold. Arten er svært opportunistisk og hekker kun i det tørre innlandet ved store, grunne saltsjøer som midlertidig fylles av regn- eller flomvann.
Arten har nomadisk atferd og beveger seg spredt og hurtig mellom avsidesliggende innlandssaltsjøer etter sjeldne regnfall. Fuglene oppsøker kystområder når tørre innlandsområder blir alt for tørre, og vender tilbake til innlandet etter regn. Slik tilbakevending til før hekking skjer raskere enn utvandring etter hekking. Nyere data fra fugler merket med satellittsendere avslørte noen ekstraordinære bevegelser, for eksempel flyttet to fugler mellom Eyresjøen i Sør-Australia og Canning Stock Route (ei 1 850 km lang drifterute, kvegrute) i Vest-Australia, hvorav en fugl tilbakela en distanse på 2 200 km i løpet av kun 2,5 dager, mens en annen gjorde den samme turen på seks dager via en annen rute, som omhandlet en distanse på cirka 1 500 km, mens en annen fugl fløy 1 300 km fra et innlandsområde til kysten.
Dietten består av et utvalg av små krepsdyr, samt akvatiske insekter, bløtdyr, fisk og plantebasert materiale. Hovedføden består av små krepsdyr som midlertidig blir svært tallrike i salte innsjøer, inkludert: saltkreps (Branchipoda); skjoldkreps (Notostraca); tusenbeinkreps (Anostraca); muslingkreps; og isopoder. Arten ble spesielt tallrik i Coorong-lagunen i Sør-Australia, da australsk saltkreps (Parartemia zietziana) blomstret opp der i 2004–2005. Fuglene fanger føde ved å plukke, stikke (inkludert dykking) og skjære med nebbet. De «beiter» i grunt vann på dagtid.
Fuglene avgir et mykt bjeffende «chowk» eller «chowk-uk», som blir kakofonisk når det ytres av en stor flokk.
Lite er kjent om hekkeatferden til arten, men fuglene hekker i tallrike kolonier og kan ha to årlige kull. Reirplassen er en «øy» med bar jord, kanskje med litt sparsom vegetasjon, for eksempel Atriplex vesicaria (blæresaltbusk). Reiret er en skålformet fordypning i bakken eller en flat lapp som vegetasjon samles rundt. Vanligvis legges 3–4 egg (1–5). Eggene er hvite med mørke striper, i motsetning til gule eller brune egg med mørke merker hos andre arter i familien avosettfamilien. Inkubasjonen tar 19–21 dager og utføres av begge kjønn. Hannene ser ut til å være de eneste som tar seg av ruging og tidlig oppfostring av ungene, kanskje en tilpasning for å gjøre det mulig for hunnene å raskt legge et nytt kull dersom gunstige forhold vedvarer. Kyllingene er dekket av hvit dun, noe som er unikt innen gruppen med lofugler (Charadrii). Ungene er såkalt «redeflyktige», også kalt «borymmere», og forlater reiret kort tid etter klekking, i motsetning til «redeboere», som blir i reiret en periode etter klekking, og ungene kan spre seg opptil 100 km fra kolonien. Mobile «barnehager» bestående av hundrevis av kyllinger overvåkes av voksne, inkludert mange som ikke hekker, dersom forholdene forblir gunstige for fuglene til å hekke igjen, selv om slike observasjoner ikke har blitt gjentatt under senere tids hekkinger. Ungene blir flygedyktige etter cirka 50 dager.
Hekkekoloniene utsettes ofte for predasjon på egg og nyklekte kyllinger av rovgriske fugler, som australmåke (Chroicocephalus novaehollandiae), klageravn (Corvus coronoides), kilehaleørn (Aquila audax), og svartglente (Milvus migrans). Et eventuelt andre kull synes å være mer utsatt for predasjon enn det første.
.jpg)
.jpg)
