Cosmo Gordon Lang
| Cosmo Gordon Lang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 31. okt. 1864 Fyvie | ||
| Død | 5. des. 1945 (81 år) Kew | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, anglikansk prest, erkebiskop | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Balliol College University of Glasgow Ripon College Cuddesdon | ||
| Far | Marshall Lang | ||
| Mor | Hannah Agnes Leith | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia | ||
| Gravlagt | Canterburykatedralen | ||
| Utmerkelser | Det kongelige Victoriakjedet (1923) Bailiff Grand Cross of the Order of Saint John | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
William Cosmo Gordon Lang, 1. baron Lang av Lambeth, (født 31. oktober 1864 i Fyvie i Aberdeenshire i Skottland, død 5. desember 1945 i London) var en britisk anglikansk erkebiskop.
Liv og virke
Bakgrunn
Cosmo Lang var sønn av en prest i den presbyterianske kirke, og ble etter studier med tanke på anglikansk prestetjeneste i Glasgow og Oxford i 1894 fellow ved Magdalen College i Oxford.
Suffraganbiskop i Stepney
Etter noen år som sogneprest i Portsea ble Lang i 1901 suffraganbiskop i Stepney, og dessuten canon[klargjør] ved St. Pauls katedral.
Sent i 1908 ble Lang informert om at han var blitt valgt til biskop av Montreal. Brev fra generalguvernøren av Canada og den kanadiske High Commissioner[klargjør] ivret sterkt for at han burde takke ja, men erkebiskopen av Canterbury bad ham om å takke nei.
Erkebiskop av York
Få uker etter i 1908 ble han erkebiskop av York.
Erkebiskop av Canterbury
I 1928 ble han erkebiskop av Canterbury. Som High Church[klargjør] av eldre type fullførte Lang med moderasjon og klokhet sin nærmeste forgjengers politikk å uten å bryte med statsmakten i best mulig grad hevde Church of Englands selvbestemmelsesrett. Hans religiøse innretning var genelt anglo-katolsk, temperert av den liberale anglo-katolisisme fremmet i Lux Mundi-essayene.[trenger referanse]
I 1936 abdiserte kong Edward VIII for å kunne gifte seg med en skilt kvinne. Men dette ønske var noe erkebiskop Lang ikke ville vært i stand til å etterkomme som leder av den anglikanske kirke. Publikum antok generelt at Lang hadde spilt en ledende rolle i kongens tvangsmessige abdikasjon. Kongen og statsminister Baldwin kjente til hans synspunkter. Lang hadde offentlig uttalt i et filmopptak at han hadde alvorlige tvil om helligheten til et eventuelt ekteskap mellom monarken og Wallis Simpson, noe som indikerte at avskjed var et alternativ. Selv etter abdikasjonen omtalte erkebiskop Lang forholdet i et radioprogram som ble oppfattet som en fordømmelse av den tidligere konge. Dette bidro sannsynligvis til å befeste offentlighetens oppfatning om at han spilte en sentral figur i abdikasjonen. Hendelser som disse bidro til at Langs nokså negative rykte kunne befeste seg.
Som Robert Beakens forskning har vist, ble Langs rolle i Edward VIIIs abdikasjon undervurdert snarere enn overvurdert, og han spilte faktisk den sentrale rolle som offentligheten tilskrev ham. Avgjørende var Langs håndskrevne brev (håndskrevet slik at ingen av sekretærene skulle vite om det) datert 13. november 1936, til statsminister Baldwin, der Lang skrev at kongen var psykisk syk og derfor ikke kunne krones. Det var ingen bevis for dette, men Beaken utdyper at Lang ble irritert over at Edward VIII ikke involverte ham i politikk som forgjengeren kong George V hadde gjort.
Lang talte ofte i House of Lords om behandlingen av russiske kristne i Sovjetunionen. Han fordømte også den tyske regjerings anti-semittiske politikk, og foretok private grep for å hjelpe europeiske jøder. I 1938 var han instrumentell for redningen av rabbinere fra Burgenland, som nok ville ha blitt myrdet av nazistene hadde ikke erkebiskopen sikret dem innreisevisum til England.
I 1933, etter at han hadde kommentert om den nobler oppgave å assistere India mot selvstendighet, ble han utpekt til Joint Committee on the Indian Constitution. Han fordømte den italienske invasjon av Abyssinia i 1935, og appellerte for sending av medisinske forsyninger til etiopiske styrker. Som krigsfaren tetnet til mot slutten av 1930-årene ble erkebiskop Lang en sterk tilhenger av regjeringens appeasementpolitikk overfor de europeiske diktatorer. Han erklærte at søndagen etter Münchenavtalen av september 1938 skulle være en takksigelsesdag. Tidligere samme dag hadde han i, motsetning til sitt tidligere standpunkt, støttet den anglo-italienske overenskomst om å anerkjenne erobringen av Abyssinia, ettersom han var av den overbevisning at «an increase of appeasement» måtte til for å avverge storkrig. Lang støttet også lenge regjeringens ikke-invensjonspolitikk hva gjaldt Den spanske borgerkrig, og sa at det ikke var noen klare interesser som fordret at man måtte velge side. Han beskrev bombingen av Guernica av tyskerne og italienerne som beklagelig og sjokkerende. I oktober 1937 førte Langs fordømmelse av japansk fremferd i Kina at de japanske myndigheter underkastet den anglikanske kirke i Japan for fiendtligsinnet granskning, og førte til at noen av kirkelederne i Japan brøt offentlig med Church of England.
På hjemmebane støttet erkebiskop Lang kampanjer mot dødsstraffen.
Hans historiske rolle sees på en differensiert måte i dag. Nyere forskning har avdekket at hans støtte til flyktninger var betydelig. Han sto bak George Kennedy Allen Bell, som støttet det nazikritiske presteskap i Tyskland. Senere uttalte han seg flere ganger mot den britiske teppebombingen av tyske byer og sivile.
I løpet av 1941 Lang vurderte Lang om tiden var inne for å trekke seg tilbake og bli pensjonist. Den 27. november informerte han statsminister Winston Churchill om sin beslutning om å fratre den 31. mars 1942. Hans siste offisielle tjeneste i embedet var den 28. mars da han konfirmerte prinsesse Elizabeth.
Referanser
- 1 2 Encyclopædia Britannica Online, oppført som Cosmo Gordon Lang, Baron Lang, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Cosmo-Gordon-Lang-Baron-Lang, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Cosmo_Gordon_Lang, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Autorités BnF, BNF-ID 13182958p[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 The Peerage, oppført som Cosmo Gordon Lang, 1st and last Baron Lang of Lambeth, The Peerage person ID p23610.htm#i236100, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Oxford Dictionary of National Biography[Hentet fra Wikidata]
- ↑ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ↑ The London Gazette: no. 27308. p. . 26 April 1901.
- ↑ Lockhart, pp. 178–80
- ↑ «Cosmo Gordon Lang Raised to Dignity»
. The New York Times. 15. november 1908. - 1 2 3 Mal:Cite odnb ("International Affairs" section)
- 1 2 Lockhart, s. 381–83
- ↑ Fuchs, Chapter 1
- ↑ Hastings, ss. 327–28
- ↑ Street, Peter (21. april 2017). «Shockwaves from Spain». The Church Times.
- ↑ Ion 1990, s. 245.
- ↑ «Parliament will be asked to abolish death penalty». The Independent, St Petersburg, Florida. 10. desember 1928.
- ↑ Lockhart, s. 435–42
Litteratur
- Beaken, Robert (2012). Cosmo Lang: Archbishop in War and Crisis. London: I.B. Tauris. ISBN 978-1-78076-355-2.
- Buchanan, Tom (2006). Britain and the Spanish Civil War. Eastbourne, UK: Sussex Academic Press. ISBN 978-0-521-45569-5. Besøkt 7. august 2009.
- Connolly, John R. (2005). John Henry Newman. Lanham, Md (USA): Rowman and Littlefield. ISBN 978-0-7425-3222-9.
- Fuchs, Abraham (1986). The Unheeded Cry: The Gripping Story of Rabbi Chaim Michael Dov Weissmandl. New York: Mesorah Publications. ISBN 978-0-89906-468-0.
- Hastings, Adrian (1986). A History of English Christianity 1920–1985. London: William Collins. ISBN 978-0-00-215211-2.
- Hefling, Charles C. and Shattock, Cynthia (2008). The Oxford Guide to the Book of Common Prayer. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-529762-1.
- Inglis, Kenneth (2013). [Cosmo Gordon Lang fra Google Books Churches and the Working Classes in Victorian England] Sjekk
|url=-verdien (hjelp). London: Routledge. ISBN 978-1-134-52894-3. - Ion, A. Hamish (1990). The Cross and the Rising Sun: The British Protestant missionary movement in Japan, Korea, and Taiwan, 1865-1945. Waterloo, Ontario, Canada: Wilfrid Laurier Univ. Press. ISBN 978-0-88920-218-4.
- Iremonger, F.A. (1948). William Temple, Archbishop of Canterbury. London: Oxford University Press.
- Johnson, Thomas Costello (1920). The Irish Tangle and A Way Out. New York: Edwin S. Gorham.
- Lockhart, J.G. (1949). Cosmo Gordon Lang. London: Hodder and Stoughton.
- Mackenzie, Compton (1952). The Windsor Tapestry. London: Chatto and Windus.
- Manwaring, Randle (1985). From Controversy to Co-Existence. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-30380-4.
- McKibbin, Ross (2000). Classes and Cultures 1918–51. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-820672-9.
- McLeod, Hugh (2007). The Religious Crisis of the 1960s. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-929825-9.
- Moyser, George (1998). «Lang, Cosmo Gordon». I F. M. Leventhal. Twentieth-century Britain: An Encyclopedia. Garland.
- Rowse, A.L. (1953). The Coronation Book of Queen Elizabeth II. London: Odhams.
- The Seven Sermons Preached at the Consecration and Re-opening of the Parish Church at Leeds. T.W. Green. 1841.
- Thatcher, Adrian (1999). Marriage after modernity. New York: NYU Press. s. 178–79. ISBN 978-0-8147-8251-4.
- Windsor, HRH the Duke of (1951). A King's Story. London: Cassell & Co.