
Deildegast eller deildtjuv (av norrønt deild = «deling», «grensestein», og tysk Geist, «ånd» (jfr. engelsk ghost)) er en gjenganger eller et gjenferd (spøkelse) etter en person som i levende live har flyttet grensemerker («deilder») for å utvide sin egen eller slektens eiendom på naboens bekostning. Etter døden må han forsøke å flytte stenene tilbake på riktig plass. Oppgaven er umulig, og gjengangeren uttrykker gjerne sin frustrasjon ved skrik og stønning. Først når et levende menneske hjelper ham å få merkesteinen tilbake på plass, kan deildegasten få fred og spøkeriet opphøre. Ellers må han slite med oppgaven sin til dommedag, noe som forklarer utsagnet:
Deildegaster har blitt kalt skogagaster i Setesdal og Åmli, samt heigaster andre steder.
I Femte Mosebok tas det til orde mot å flytte grensesteiner: «Du skal ikke flytte merkesteinene mellom deg og din nabo, de som fedrene reiste på den jord du får i arv i det landet Herren din Gud vil la deg vinne.» «Forbannet være den som flytter merkesteiner mellom seg og sin nabo! Og hele folket skal si: Amen.» Straffen i middelalderen kunne være at jordtyvens hender ble festet mellom gloende steiner. I Draumkvedet hører deildeflytting med blant de alvorligste syndene, og forbryteren må bære gloende jord:
I Christian Vs norske lov av 1665 fikk deildeflytting status som forfalskning: «Hvo som optager, flytter eller sætter Skielsteen («skillestein») eller Stabel uden lovlig Medfart,...hand gjør Falsk, og Konge bør hans Haand, og den, der Falsk fik, bør at have af hannem Skadegield.» I Setesdal ble deildeflytting kalt «den største synd her er, av di det er å stela etter dauden». Når først en grense var flyttet på, i en tid uten noe organisert oppmålingsvesen, var saken vanskelig å ordne opp i, særlig om øvrighetspersoner stod bak.
Det har hendt at lagretter lot seg forlede til å avsi feil dom i jordskiftesaker. Ble grensesteinen da satt på feil sted, ble hele retten straffet, og en hel gruppe gaster var dømt til å samle seg rundt steinen. En deildegast kunne forvandle seg til en ugle som tutet og bar seg. Om noen skjøt ned en slik ugle, ble han forfulgt av ulykke resten av livet. Tidlig på 1800-tallet er det kjent fra Flatdal i Telemark at to jenter måtte bæres hjem fra skogen. Skrekkslagne hevdet de å ha sett en deildegast streve med en stein i en myr, omgitt av blå røyk. Det ble antatt å være det blå lyset de underjordiske var kjent for å omgi seg med.
Bondeplageren Erik Munk på Barbu i Arendal opptrer i et sagn der han førte sak mot Albret Berge om et skogstykke i Holt. Albret fikk medhold i retten ved å avlegge ed på at han stod på egen jord. Det var sant, ettersom han hadde lagt jord fra gården sin ned i skoene. Men dette dømte ham også til å bli deildegast etter sin død.
Deildegasten regnes som en variant av den greske myten om Sisyfos og steinen hans. Denne typen gjenganger er også med i diktet «Dømd» i Haugtussa av Arne Garborg:
Den som ville hjelpe en fortvilt deildegast, kunne lytte til hans bekjennelse og få merkesteinen tilbake på riktig plass. Da fikk han fred. Men han kunne ikke selv ta ordet først; en måtte derfor spørre ham etter ærendet hans, eller møte ham tre torsdagskvelder på rad. Deildegastens straff tenktes å vare i evighet, og han ble derfor antatt å gå gammeldags kledd. Noen steder i Agder og Telemark trodde folk at deildegasten og hans medskyldige lagrettefolk fartet rundt i en slags åsgårdsrei, noen på svarte, ildsprutende hester: «En saadan Deildegast med Thingfølge gaar der paa Donafjell.»