Demaratos, konge av Sparta fra 515 til 491 f.Kr. av eurypontidelinjen, etterfulgte sin far Ariston. Som konge var han hovedsakelig kjent for sin motstand til den andre spartanske kongen, Kleomenes I.
Da Kleomenes forsøkte å gjøre Isagoras til tyrann i Athen, forsøkte Demaratos forgjeves å ødelegge hans planer. I 501 f.Kr. var Aegina en av statene som ga perserkongens utsendinger symbolene på underkastelse - «jord og vann». (Da de persiske utsendingene forlangte tilsvarende i Sparta, slengte spartanerne dem i en brønn, med opplysning om at «der fant de jord og vann».) Athen appellerte umiddelbart til Sparta om å straffe folk på Aegina, og Kleomenes krysset over til øya for å arrestere de ansvarlige. Hans første forsøk mislyktes på grunn av innblanding fra Demaratos som gjorde sitt beste for å bringe Kleomenes i vanry hjemme.
Som hevn ba Kleomenes Leotykidas II, en slektning og personlig fiende av Demaratos, om å kreve tronen fordi Demaratos angivelig ikke var sønn av Ariston, men av Agetos, sin mors første ektemann.
Kleomenes stilte spørsmål til Perialla, som da var pythia ved orakelet i Delfi, om Demaratos virkelig var spartanerkongens biologiske sønn. Det lyktes for Kleomenes å vinne for seg en viss Kobon som i sin tur presset Perialla til å gi et orakelsvar som var ufordelaktig for Demaratos. Han tapte dermed sin arverett til kongedømmet Sparta i 491 f.Kr. og slo seg i stedet sammen med perserkongen Darios I; men bedraget ble avslørt, Kobon forvist, og Perialla måtte fratre som orakel.
.jpg)
Etter avsettelsen av Demaratos besøkte Kleomenes øya Aegina på nytt fulgt av sin nye kollega Leotykidas, tok ti av de ledende borgerne og leverte dem til Athen som gisler.
Perserkongen skjenket blant annet Pergamon til Demaratos, og hans etterkommer, Prokles, skal ha vært gift med Aristoteles' datter Pythias. Deres sønner het Prokles og Demaratos.
Demaratos deltok i Xerxes Is invasjon av Hellas i 484 f.Kr., og skal ha advart Xerxes mot å undervurdere spartanerne før slaget ved Thermopylene:
- «Det samme gjelder spartanerne. En mot en er de så gode som noen i hele verden. Men når de kjemper som en enhet, er de de beste av alle. For selv om de er frie menn, er de ikke helt frie. De aksepterer loven som sin herre. Og de respekterer denne herren mer enn noen undersåtter respekterer deg. Uansett hva han beordrer, gjør de det. Og denne kommandoen endres aldri: Den forbyr dem å flykte i slag, uansett hvilket antall fienden har. Han krever at de skal stå fast, erobre eller dø. O konge, dersom det virker som om jeg snakker tåpelig, er jeg fornøyd med å fra nå forbli stille. Jeg snakker bare nå fordi du beordrer meg. Jeg håper at alt ender nøyaktig slik du ønsker.» (Herodot vii)