Desentralisering er prosessen der makt, myndighet, ansvar og ressurser flyttes fra sentrale statlige organer til regionale og lokale nivåer. Formålet er ofte å legge beslutninger nærmere innbyggere og lokalsamfunn, og å gi lokale folkevalgte organer større handlingsrom innenfor rammene av nasjonal politikk og lovverk. Desentralisering står i kontrast til sentralisering og kan anta ulike former avhengig av hva som overføres: politisk beslutningsmakt, administrative oppgaver, økonomiske virkemidler eller territoriell autonomi.
Moderne desentralisering har ofte blitt aktualisert i spennet mellom nasjonal standardisering og lokale hensyn. I mange land var 1800-tallet preget av statsbygging og sterkere sentral styring, mens 1900-tallet i økende grad brakte reformer som etablerte eller styrket lokale folkevalgte organer, regional forvaltning og lokale budsjettrammer. Internasjonalt har desentralisering særlig fra andre halvdel av 1900-tallet vært knyttet til mål om bedre tjenesteyting, økt deltakelse og tydeligere ansvarslinjer mellom nivåene i staten.
Desentralisering kan deles inn etter hva som overføres fra sentralt til lokalt nivå.
Politisk desentralisering innebærer at beslutningsmyndighet flyttes til folkevalgte organer på lavere nivå enn staten, for eksempel kommunestyrer og regionale forsamlinger. Dette skal styrke lokaldemokratiet ved at innbyggerne kan velge representanter som fatter vedtak i saker som berører deres område.
Administrativ desentralisering handler om å flytte ansvar for gjennomføring, drift og forvaltning fra sentrale organer til lokale eller regionale enheter. Dette kan skje som:
Målet er ofte at tjenester skal kunne tilpasses lokale behov innenfor nasjonale rammer.
Økonomisk (fiskal) desentralisering dreier seg om overføring av inntekter, budsjettansvar og finansielle virkemidler til lokale nivåer. Det kan omfatte lokale skatter/avgifter, andeler av nasjonale skatter og statlige overføringer. Tilstrekkelige og forutsigbare inntekter anses som en forutsetning for at lokale organer skal kunne utføre oppgaver og prioritere mellom tjenester.
Territoriell desentralisering innebærer at geografiske regioner får en særskilt grad av selvstyre og institusjoner med omfattende myndighet, ofte regulert gjennom lover eller forfatningsbestemmelser. Dette kan ligne føderale ordninger, men innenfor en enhetsstat der den formelle suvereniteten ligger hos sentralstaten.
Forskning og politikkdebatt om desentralisering peker ofte på både gevinster og utfordringer.
Lokalt selvstyre har lange tradisjoner i Norge. Formannskapslovene av 1837 regnes som en sentral milepæl ved at lokale folkevalgte organer ble etablert og gitt ansvar for lokale oppgaver. Norge ratifiserte Europarådets charter om lokalt selvstyre i 1989, og prinsippet om lokalt selvstyre ble grunnlovfestet i 2016 gjennom Grunnloven §49 (andre ledd).
Fra 1. januar 2024 består Norge av 357 kommuner og 15 fylker (fylkeskommuner). Kommunene har ansvar for blant annet grunnskole, primærhelsetjeneste, planlegging, vann og avløp og lokale kulturtilbud, mens fylkeskommunene blant annet har ansvar for videregående opplæring, fylkesveier, kollektivtransport og regional utvikling.
På 2010-tallet ble kommunestrukturen endret gjennom kommunereformen. Fra 1. januar 2020 var det 356 kommuner som følge av sammenslåinger i reformperioden. Senere ble enkelte endringer reversert, og antallet kommuner økte til 357 fra 1. januar 2024.