Eksterne lenker
- (en) Disarthricerus i Global Biodiversity Information Facility
- Disarthricerus – detaljert informasjon på Wikispecies
Autoritetsdata
| Disarthricerus | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Disarthricerus Raffray, 1895 | |||
| Populærnavn | |||
| køllebiller | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Familie | Kortvinger | ||
| Underfamilie | Kølloebiller | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 3 | ||
| Habitat | på land, knyttet til maur | ||
| Utbredelse | Sørøst-Asia | ||
| Inndelt i | |||
Disarthricerus er en slekt av små, rødlige eller brunlige køllebiller, der mange av artene er knyttet til maur.
Små (0,5 – 6 mm), rødaktige eller gulaktige biller, bakkroppen er mye bredere enn forkroppen. Disse artene har reduserte øyne og er ofte blinde. Kroppsformen varierer mye. Hodet er omtrent så langt som bredt, ofte med påfallende groper eller utvekster. Fasettøynene er vanligvis små og noe utstående, hos noen arter mangler de helt. Antennene er ganske lange og kraftige, lett kølleformede. Det nest-innerste leddet er ofte mer eller mindre kuleformet og kan ha påfallende utvekster. Palpene (munnfølerne) er ofte lange med et kølleformet ytterste ledd. Brystskjoldet (pronotum) er omtrent så langt som bredt, vanligvis bredest foran midten, ofte med påfallende groper eller furer. Dekkvingene er mer eller mindre runde i omriss, med tydelige skuldre. og mye bredere enn brystskjoldet. De er vanligvis glatte og blanke, med en eller flere dype lengdefurer. De to eller tre bakerste bakkroppsleddene stikker ut bak dekkvingene. Beina er ofte forholdsvis lange og kraftige, gjerne med fortykkede lår.
Sannsynligvis er alle medlemmene i gruppen Clavigeritae knyttet til maur (de er myrmekofiler). Den mest kjente av disse er blind køllebille, Claviger testaceus, som lever i koloniene til gul jordmaur, Lasius flavus. Disse små, gulaktige billene, som mangler øyne, er helt avhengige av maurene. På bakkroppen har billen noen hårtufser som skiller ut et stoff som maurene er svært glade i – det har neppe noen næringsverdi, men kan kanskje fungere som et rusmiddel. Maurene slikker i seg stoffet fra hårtufsene. Skulle maurkolonien bli forstyrret, for eksempel hvis man løfter opp steinen de lever under, bærer maurarbeiderne billene i sikkerhet sammen med koloniens larver og pupper.
Slekten er utbredt i Sørøst-Asia (Singapore, Malaysia, Brunei).