| Domingo Fernandez Navarrete | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1618 | ||
| Død | 1689 Santo Domingo | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, misjonær | ||
| Embete |
| ||
| Nasjonalitet | Spania | ||
Domingo Fernandez Navarrete, på kinesisk kjent som Min (født 1618 i Castrogeriz i Spania, død 16. februar 1686 i Santo Domingo som nå er i Den dominikanske republikk), var dominikanermisjonær i en rekke land og erkebiskop av Santo Domingo og primas for Vestindia.
Domingo Fernandez Navarrete ble presteviet i Spania i 1630. Han trådte inn i dominikanerordenen i 1635 og studerte teologi i Valladolid.
I 1647 ble han sendt til Mexico og i 1648 til Filippinene. Der underviste han i teologi i Manila, ved Santo Tomás-universitetet. Navarrete var en av de få europeere på den tid til å besøke kailifolkets område på vestkysten av Sulawesi; han nedtegnet noen av de mest presise av de tidlige skildringer derfra, og også av Minahasahalvøya.
Frem til 1665 virket han som misjonær i provinsene Fujian og Zhejiang. Da det brøt ut kristenforfølgelser i 1665, ble han forvist til Kanton. Han synes da først å ha stilt seg velvillig til det tolerante holdning som jesuittene hadde gått inn for hva gjelder kristnes deltakelse i de kinesiske Konfucius-seremonier og i deres forfedrekult, noe som gav seg nedslag i hans samtykke under Kanton-konferansene mellom representanter for forskjellige ordenssamfunn i 1668 og etterpå.
Navarrate ble høyr respektert av pave Innocens XI, som ville ha ham til biskop for de kinesiske misjoner, men pater Navarrete nektet.
Mot slutten av 1669 forlot han i all hemmelighet byen og kom etterhvert til Roma. Der fremla han i Det hellige Officium, den katolske kirkes øverste organ for lærespørsmål, 119 dubia (tvilsspørsmål) om jesuittenes akkomodasjonsmetoder. Deretter begav han seg til Spania. Der offentliggjorde han i 1676 sitt store verk Tratados Históricos... som ble berømt for sin beskrivelse av Kina. Der åpenbarte Navarrete seg for offentligheten som en motstander av jesuittenes akkomodasjonsteologi. Ett av traktatene han tok med, var et gammelt skriv fra jesuitten Niccolò Longobardo, som tidligere hadde uttrykt sine tvil om metodene. Verket ble oversatt til fransk i 1697 og utgitt i 1701, da ritestriden i Kina for alvor var blusset opp igjen.
Annet bind at Tratados, kalt «Controversias antiguas y modernas de la Mission de China» (1679) ble forbudt av inkvisisjonen og de fleste eksemplarer ble inndratt.
Verket var sterkt anti-jesuittisk (som blant annet benektet den nestorianske steles ekthet), og dette var med på å forklare at verket ble oversatt til de gleste europeiske språk. Det ble særdeles populært i England, og beundret av de franske jansenister og av Voltaire.
I 1677 ble Navarro utnevnt av paven til erkebiskop av Santo Domingo, etter forslag fra kong Karl II av Spania, og reiste så til Vestindia. Han ble bispeviet den 4. april 1682. Han virket der til sin død. Skjønt han hadde opponert mot jesuittene i striden om de kinesiske riter, hadde han den høyeste aktelse for deres virke i sitt bispedømme. I sine brev til visekongen og til kongen priser han jesuittene høyt og ber om at myndighetene gir tillatelse til at de etablerer et kollegium i Santo Domingo, hans bispeby.