Psykodynamisk terapi er en psykoterapiform som har sitt utspring i Sigmund Freuds teorier, men har utviklet seg i mange ulike retninger siden hans tid. Ordet dynamisk refererer til det som har bevegende kraft eller virkning. Dynamisk terapi fokuserer på drivkreftene i sinnet. En av Freuds tilhengere, legen Wilhelm Reich Kom til Norge i 1930-årene og underviste på Blindern Universitet.
Det har de siste 30 årene[når?] blitt forsket mye på psykodynamiske terapiformer, og metoden anses i dag som en evidensbasert terapiform. Dog benyttes psykodynamiske metoder i relativt begrenset grad i offentlig psykisk helsevern, mye grunnet de langvarige behandlingsløpene dette forutsetter. Likevel benyttes psykodynamisk terapi for eksempel ved personlighetsforstyrrelser, og da primært som gruppeterapi.
Forskning har de siste 30 år utviklet det man kaller tredje generasjons psykologiske teorier, som betegnes som kognitiv adferdsterapi og en videreutvikling av denne som kalles acceptance and commitment therapy (ACT).
Begrepene dynamisk, psykodynamisk og psykoanalytisk brukes ofte om hverandre, men det er vanlig å skille mellom analyse og terapi. Analyse er en mer rendyrket og intensiv behandlingsform hvor man i større grad lar klientens problematikk få utfolde seg i terapisituasjonen, gjennom henholdsvis mer vekt på utforskning og mindre vekt på støtte, veiledning og bekreftelse. Av denne grunn egner analyse seg for en smalere klientgruppe med relativt gode egofunksjoner i bunnen. Ifølge Killingmo kan vi karakterisere psykoterapi som behandlingsorientert og psykoanalyse som erkjennelsesorientert.
I år 2012 konkluderte en stor og publisert metaanalyse at acceptance and commitment therapy og kognitiv adferdsterapi var mer effektiv i behandling enn dynamisk terapi med unntak av angst og depresjon. Den nyeste metaanalysen ble gjort i 2015[trenger referanse] og kom fram til at ACT var mer effektiv enn placebo og tradisjonell behandling, men også like effektiv som kognitiv adferdsterapi også for depresjon og angstlidelser, avhengig av andre kroppslige helseproblemer. Forfatterne foreslo å jamføre med kognitiv adferdsterapi i analysen fra 2012, at det her kan ha hatt lavere kvalitet da den tok med ikke-randomiserte studier med få deltagere. De noterte også at forskningsmetodene i studiene som var med i metaanalysen fra 2008 har blitt forbedret siden den gang.
Ifølge Nancy McWilliams er et gjennomgående trekk i dynamiske terapitradisjoner troen på at jo mer ærlige vi er med oss selv, jo høyere er sjansen for å leve et tilfredsstillende liv. Essensen i dynamiske terapiformer er å utforske de aspektene av selvet som ikke er fullstendig kjent, spesielt slik de manifesterer seg og potensielt påvirkes i den terapeutiske relasjonen.
Blagys og Hilsenroth studerte forskjellene i praksis (opptak fra terapitimer) mellom kognitiv terapi og dynamisk terapi, og kom fram til følgende kjennetegn ved dynamisk terapi:
Noen viktige stikkord for utviklingen siden Freuds tid:
Denne såkalte relasjonelle vendingen i psykoanalyse og psykoterapi må sees i sammenheng med utvikling og forskning i andre deler av psykologifaget som støtter opp om et syn på mennesket som et grunnleggende relasjonsorientert og relasjonsavhengig vesen.
Ifølge psykodynamisk teori er personlighetstrekk konstante og ikke foranderlige over tid.[trenger referanse] Nyere[når?] forskning og andre psykologiske teoriretninger som Kognitiv adferdsterapi tyder på at personlighetstrekk er foranderlige over tid, avhengig av hvilke situasjoner og miljøer man blir eksponert for gjennom livet. Mens andre psykologiske behandlingsformer har blitt evaluert med tradisjonelle vitenskapelige metoder gjennom flere decennier, har psykodynamiske teorier ikke vært like flinke på forskningsfronten. I Kognitiv adferdsterapi er relasjonen mellom pasient og terapeut likestilt og et av idealene er at pasienten skal være eksperten på egen tilstand. I den psykodynamiske teorien har terapeuten en mer autoritær rolle og er ikke alltid åpen med sin pasient om sine tolkninger.[trenger referanse]