Dysleksi (fra gresk δυσ- dys, uparet og λέξις lexis, ord, direkte oversatt «vansker med ord»), lese-skrivevansker eller ordblindhet er en form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Tilstanden innebærer en svekkelse i hjernens evne til å omforme skrift som øynene oppfatter til meningsfylt språk, og motsatt omforme muntlig språk til skrift. Et menneske med dysleksi kalles dyslektisk eller dyslektiker.
Verdens helseorganisasjon definerer ifølge diagnoselisten ICD-10 dysleksi som en tilstand som innebærer vansker med å lære å lese til tross for vanlig opplæring, normal intelligens og gode sosioøkonomiske forhold. Tilstanden avhenger av konstitusjonelle, kognitive hemninger.
Dysleksi er et av den vestlige verdens mest vanlige funksjonshemminger. I Norge kan man regne med at flere hundre tusen mennesker i større eller mindre grad er rammet. Alvorlige dyslektiske forstyrrelser forekommer hos 2–5 % av befolkningen. Det betyr at det er dyslektiske elever i nesten alle skoleklasser. Ettersom definisjonen av dysleksi er noe flytende, får man forskjellige vurderinger av antall dyslektikere i ulike undersøkelser.
Fenomenet er godt beskrevet av den norske presten Alexander Lange i hans opptegnelser om tiden han virket i Stavanger, 1818-1839. Han skriver om en av døtrene:
«Senere, da jeg lærte hende at læse, hændte det idelig, at hun enten rent taug eller læste aldeles forvirret. Jeg ansaa det for Skjødesløshed eller Trods, den jeg straffede baade med Ord og Gjerning, indtil det endelig kom frem, at Feilen laa i Synet, idet Bogstaver, Stavelser og Ord momentant forvexledes eller forsvandt».
Uttrykket dysleksi oppsto i 1887 ved Rudolf Berlin, en oftalmolog i Stuttgart, Tyskland. Han brukte uttrykket for en ung gutt som hadde alvorlige lese- og skrivevansker på tross av normale intellektuelle og fysiske evner.
I 1896 publiserte W. Pringle Morgan, en engelsk lege fra Seaford i East Sussex i England en beskrivelse av en lesespesifikk læringsforstyrrelse i en rapport til British Medical Journal med tittelen «Congenital Word Blindness». Rapporten beskriver Percy, en gutt som i 14-årsalderen ikke hadde lært å lese, men som likevel viste normal intelligens og hadde normale ferdigheter i andre aktiviteter typisk for barn i den alderen.
På 1890-tallet og tidlig på 1900-tallet publiserte James Hinshelwood, en skotsk oftalmolog, en serie artikler i medisinske tidsskrifter som beskrev tilsvarende tilfeller av medfødt ordblindhet, som han definerte som «en medfødt skade funnet hos barn med ellers normale og friske hjerner karakterisert ved vansker for å lære å lese». I sin bok fra 1917 Congenital Word Blindness (medfødt ordblindhet) fastslo Hinshelwood at den primære skaden var i visuell hukommelse for ord og bokstaver, og beskrev flere symptomer, deriblant bokstavstokking og vansker med staving og leseforståelse.
En sentral, tidlig forsker på dysleksi var Samuel T. Orton, en nevrolog som hovedsakelig arbeidet med slagrammede. I 1925 møtte Orton en gutt som ikke kunne lese, og som viste symptomer lignende slagrammede som hadde mistet evnen til å lese. Orton begynte å studere lesevansker og fastslo at dysleksi var et syndrom uten tilkobling til hjerneskade som gjorde det vanskelig å lære å lese. Orton kalte tilstanden strefosymboli (som betyr «forvridde tegn») for å beskrive sin teori om at individer med dysleksi hadde vansker med å forbinde den visuelle formen av ord med deres den talte versjonen. Orton observerte at den manglende evnen til lese med dysleksi ikke så ut til å komme direkte fra manglende synsevne. Han mente at tilstanden ble forårsaket av mangel på å etablere sideforskjell i hjernen som gir høyrehendthet ved at venstre hjernehalvdel som styrer høyre arm og ben utvikles for det, mens høyre hjernehalvdel ble bedre utviklet for tale og ordbehandling. Han så også at uvanlig mange av barna han jobbet med var venstre- eller tvehendte, men dette funnet har vært vanskelig å gjenskape. Ortons hypotese om hjernehalvdelenes spesialisering ble basert på undersøkelser av hjernepreparater på 1980- og 1990-tallet som fastslo at et område i venstre temporallapp som har et hjerneområde tilknyttet bearbeiding av språk, er fysisk større enn samme område på høyre side i hjernene til ikke-dyslektiske forsøkspersoner, mens de samme områdene hos dyslektiske forsøkspersoner er like store, eventuelt at den høyre er noe større.
Studier basert på fMRI-undersøkelser av barn og unge voksne som ble offentliggjort i 2003 støtter opp under resultatet i de tidligere studiene, og viste at økning i alder og leseferdigheter medfølger undertrykkelse av aktivitet i høyre hjernehalvdel.
Under påvirkning av det kinestetiske arbeidet til Helen Keller og Grace Fernald og på jakt etter en måte å lære lesing ved bruk av både høyre og venstre hjernefunksjoner startet Orton et samarbeid med psykolog og lærer Anna Gillingham for å utvikle et utdanningsmessig inngrep som var fanebærer for bruken av samtidig bruk av flere sanser for læring, Orton-Gillingham-metoden. Den er fortsatt mye brukt for å forbedre leseinstruksjoner og er grunnlaget til mange dysleksibehandlingsprogrammer.
På 1970-tallet kom det fram en ny hypotese, delvis basert på Ortons teorier, om at dysleksi stammer fra en feil i fonologisk prosessering eller vansker med å gjenkjenne at muntlige ord består av diskrete fonemer. (For eksempel består ordet APE av lydene [a], [p] og [e]). Personer med dysleksi skal derfor ha vansker med å forbinde disse lydene med bokstaver. Nøkkelstudier av fonologisk forstyrrelse-hypotesen inkluderer funnet at den tydeligste måten å forutse leseevne på barn i skolealder er fonetisk bevisstgjørelse, og at fonetisk bevisstgjørelse kan forbedre avkodingsevnen hos barn med lesevansker.
Anvendelse av bildeteknikker som CT og MR for å studere hjernens struktur og funksjon framhevet forskningen på 1980- og 1990-tallet. Nåværende modeller av forholdet mellom hjernen og dysleksi fokuserer hovedsakelig på en form for mangelfull eller forsinket hjerneutvikling.
I nyere tid har genetisk forskning gitt økende samlet bevis som støtter troen på et genetisk opphav til dysleksi.
Forskere i dag leter etter en lenke mellom nevrologiske og genetiske funn og leseforstyrrelsen. Det er mange tidligere og nåværende teorier om dysleksi, og den som har mest støtte fra forskning er at enten det har biologisk årsak eller ikke, innebærer dysleksi redusert fonologisk oppmerksomhet, evnen til å analysere og forbinde enhetene av verbalt og skrevet språk.
Torleiv Høien og Ingvar Lundberg har definert dysleksi som:
«(..) en forstyrrelse i visse språklige funksjoner som er viktige for å kunne utnytte skriftens prinsipper ved koding av språket. Forstyrrelsen gir seg i første omgang tilkjenne som vansker med å oppnå en automatisert ordavkoding ved lesing. Forstyrrelsen kommer også tydelig frem i dårlig rettskriving. Den dyslektiske forstyrrelsen går som regel igjen i familien, og en kan anta at en genetisk disposisjon ligger til grunn. Karakteristisk for dysleksi er også at forstyrrelsen er vedvarende. Selv om lesingen etter hvert kan bli akseptabel, vedvarer som oftest rettskrivingsvanskene. Ved mer grundig kartlegging av de fonologiske ferdighetene finner en at svikten på dette området også vedvarer opp i voksen alder.»
(1997)
Dysleksiforbundet har kommet med følgende definisjon:
«Dysleksi er en spesiell form for lese- og skrivevansker som er forbundet med en svikt i det fonologiske systemet. Selve ordet dysleksi er sammensatt av ordene ”dys” og ”lexia” og betyr rett oversatt ”vansker med ord”. Disse vanskene kan også forekomme hos høyt begavede individer.»
Dysleksiforbundet.no
Ved mistanke om dysleksi hos barn er det aktuelt å koble inn PP-tjenesten, spesielt hvis de har kompetanse med logoped og spesialpedagog. I alvorligere tilfelle, og der det kan være andre problemer i tillegg, gjennomføres ofte en generell nevrologisk undersøkelse hos allmennpraktiker, eventuelt hos pediater eller nevrolog. Det vil sjelden være aktuelt med nevropsykologisk undersøkelse hos psykolog med slik spesialkompetanse.
Idag finnes det flere IKT-hjelpemidler for personer med lese- og skrivevansker. I Norge finnes det flere kompetansesentre som kan rådgi uavhengig av produsenter på hjelpemidlene som finnes. Også Hjelpemiddelsentralene kan bistå, og i noen tilfeller spesialpedagoger ved skolene. Det er også mulig å kontakte dysleksiforbundet i distriktet, da de sitter med spisskompetanse. Noen av de tilgjengelige IKT-hjelpemidlene, er:
Etterhvert har de fleste operativsystemer innebygde skjermlesere, talegjenkjenning og forskjellige former for støtte for dyslektiske brukere.
Dysleksi har ikke stoppet en stor gruppe mennesker, som har satt stort avtrykk på vår verden i dag. Dysleksi finnes innenfor alle områder, musikk, kunst, skuespill og næringslivet.
John Lennon hadde dysleksi. Likevel kunne han skrive låter som berørte mange mennesker. En annen som også har berørt mange mennesker med kunsten sin er Pablo Picasso. Det sies at malestilen hans uten tvil var grunnet dysleksien.
Andre dyslektikere Kong Olav V, Prins Carl Philip, Erna Solberg, Kjell Inge Røkke, Ingvar Kamprad, Keira Knightley, Bill Gates, Steve Jobs, Roald Dahl, Agatha Christie, Albert Einstein, Jørn Utzon, Tom Cruise, Richard Branson, Nikola Tesla, Leonardo da Vinci, Galileo Galilei, Jules Verne, Thomas Edison,, Kronprinsesse Victoria og Cher.