Elektronisk legitimasjon

Elektronisk legitimasjon, elektronisk identifikasjon eller eID er elektroniske systemer for å legitimere brukere på Internett eller andre datasystemer. Ved hjelp av en elektronisk identitet (eID) kan brukere identifisere seg, logge på og signere kontrakter og godkjenne transaksjoner på ulike nettsteder, slik som banker og offentlige portaler.

I noen land, som Tyskland, finnes fysiske identitetskort som også kan brukes til elektronisk identifikasjon, det vil si både online og offline. I Finland fantes et slikt kort, men forsøket ble avsluttet på grunn av liten etterspørsel. Et svensk kort er under utvikling av E-legitimationsnämnden. Et fysisk kort for elektronisk identifikasjon har vanligvis formatet til et vanlig bankkort, med trykt identitetsinformasjon på overflaten (personopplysninger og et fotografi), samt en innebygd microchip.

Norge

Formene for eID som tilbys i Norge er BankID, Buypass ID, Commfides eID og MinID.

Av disse har MinID sikkerhetsnivå «betydelig» og utstedes ved hjelp av et passord sendt til folkeregistrert adresse, mens de andre har sikkerhetsnivå «høyt» og krever fysisk oppmøte eller en automatisert kontroll av pass.

Det er ikke fast definert hva slags sikkerhetsnvå en gitt tjeneste skal kreve. I praksis gir betydelig sikkerhetsnivå innsyn i de fleste taushetsbelagte opplysninger, mens høyt sikkerhetsnvå kreves for innsyn i helseopplysninger og signering av viktige dokumenter.

Se også

Referanser

  1. ↑ "e-legitimation".
  2. ↑ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 26. august 2014. Besøkt 11. september 2016.
  3. ↑ «Elektronisk identifikasjon (eID)». Nkom (på norsk). 6. mars 2020. Besøkt 26. juli 2026.
  4. ↑ «Veileder for vurdering av sikkerhetsnivå | Samarbeidsportalen». samarbeid.digdir.no. Besøkt 27. juli 2026.
  5. ↑ «Slik skaffer du eID på høyeste sikkerhetsnivå: Alternativene til BankID». Bytt.no (på norsk). 4. februar 2026. Besøkt 27. juli 2026.