Edith Sitwell

Bakgrunn

Edith Sitwell kom fra en aristokratisk men eksentrisk familiebakgrunn.^{[klargjør][trenger referanse]} Hun var det eldste barn og den eneste datter til sir George Sitwell, 4. baronet av Renishaw Hall. Han var ekspert på slektsforsking og landskapsarkitektur. Hennes mor var lady Ida Emily Augusta Denison, datter til earlen av Londesborough og barnebarn til Henry Somerset, 7. hertug av Beaufort. Hun stammet i rett nedstigende ledd på kvinnelinjen fra huset Plantagenet. Edith Sitwell hadde to yngre brødre, Osbert (1892–1969) og Sacheverell Sitwell (1897–1988), som begge var ledende forfattere.

Edith Sitwell hadde et vanskelig forhold til sine foreldre. Hennes far prøvde blant annet å kurere hennes påståtte ryggdeformasjon ved å låse henne inn i en jernramme.^{[trenger referanse]} I sin selvbiografi skrev hun at foreldrene alltid hadde vært fremmede for henne.

London - Paris - Renishaw Hall

I 1914 flyttet hun som 26-åring til en liten, enkel leilighet i Pembridge Mansions i Bayswater, som hun delte med Helen Rootham (1875-1938), hennes guvernante fra 1903.

Edith Sitwell giftet seg aldri, men i 1927 skal hun ha blitt forelsket i den homofile russiske maleren Pavel Tchelitchew. Dette varte bare til 1928, og i 1932 flyttet Rootham og Sitwell til Paris, der de bodde sammen med Roothams yngre søster.

Under andre verdenskrig kom Sitwell tilbake fra Frankrike og trakk seg tilbake til Renishaw i Derbyshire med broren Osbert og kjæresten hans David Horner. Hun skrev i lyset av oljelamper fordi huset ikke hadde elektrisitet. Hun strikket klær til sine venner som var i militæret.^{[trenger referanse]}

Diktene hun skrev under krigen førte henne tilbake til offentligheten. De inkluderte Street Songs (1942), The Song of the Cold (1945) og The Shadow of Cain (1947), som alle fikk megen ros. Still Falls the Rain, om Blitzen, er kanskje hennes best kjente dikt. Det ble tonesatt av Benjamin Britten som Canticle III: Still Falls the Rain.

Edith Sitwell skrev også to bøker om dronning Elizabeth I av England: Fanfare for Elizabeth (1946) og The Queens and the Hive (1962). Hun hevdet alltid at hun skrev prosa bare for pengene, og begge disse bøkene hadde stor suksess. Det samem hadde hennes bøker The English Eccentrics (1933) og Victoria of England (1936).

Edith Sitwell ble Dame Commander av Den britiske imperieorden (DBE) i 1954.

I august 1955 konverterte hun til katolisismen, og bad forfattaren Evelyn Waugh om å være fadder. Pater Philip Caraman, redaktør av det katolske tidsskriftet The Month, klarte å tilknytte henne som skribent der.

Edith Sitwell led av Marfans syndrom hele livet, og omkring 1957 begynte hun å bruke rullestol.

Hun flyttet til Hampstead i London i 1961, og holdt sin siste poesiopplesning i 1962.

Andre bøker