Liv og virke
I 1855, i en alder av 22 år, overtok han ledelsen av den radikale avisen La Revue de Genève etter anmodning fra James Fazy, og han fortsatte der til 1862. Han satt i delstatsparlamentet i kantonen Genève, fra 1858 til 1862, som radikal vararepresentant, deretter fra 1864 til 1866. Han ble utnevnt til statskansler i kantonen Genève i 1862. Han trakk seg i 1865 og dro fra Genève til Delémont, hvor han arbeidet som journalist for avisen Progrès.
I 1868 flyttet han til Bern og ble direktør for oversettelser ved Forbundshuset (Palais fédéral). Han satt i delstatsparlamentet i Bern fra 1868 til 1878. I 1869 var han en av grunnleggerne av Banque Populaire Suisse, hvor han satt i styret til 1892. I 1871 grunnla han avisen L' Helvetia, hvor han forsvarte et forslag om å revidere den føderale grunnloven, det ble avvist av velgerne i 1872.
Samme år (1872) ble han direktør for jernbaneselskapet Chemins de Fer Jura–Simplon. Han beholdt denne stillingen til 1903, da selskapet ble kjøpt av staten. Han satt i delstatsparlamentet i Biel/Bienne fra 1874 til 1877.
Élie Ducommun ble innviet i frimureriet i Genève, 11. april 1857, i en alder av 24 år, i logen La Prudence. Senere sluttet han seg til losjen Zur Hoffnung i Bern, hvor han var den ærverdige mester fra 1882 til 1884. Han var stormester i den sveitsiske storlosjen Alpina, fra 1890 til 1895.
Den militante pasifisten
Svært tidlig forpliktet Élie Ducommun seg gjennom sine handlinger og skrifter til en fred basert på demokrati og frihet samt til løsning av konflikter gjennom lov og voldgift. Etter å ha sluttet seg til en komité i Genève til fordel for fred i 1862, organiserte han kongressen for fred og frihet (fransk: Congrès de la paix et de la liberté) i Genève i 1867, med blant andre Giuseppe Garibaldi, Pierre Jolissaint og James Fazy. I 1868 deltok han i grunnleggelsen av den resulterende pasifistforeningen, Ligue de la paix et de la liberté (engelsk: League of Peace and Freedom), hvor han fungerte som visepresident i 25 år. Han var redaktør for nyhetsbrevet, The United States of Europe, mellom 1868 og 1870.
I 1891 vedtok den tredje fredskongressen i Roma å opprette et internasjonalt fredsbyrå i Bern, hvis oppgave var å koordinere aktivitetene til alle de tilknyttede organisasjonene. Fra begynnelsen av 1800-tallet, og spesielt etter 1870, dukket det opp mange lokale og nasjonale foreninger med et pasifistisk og internasjonalt kall, og et kommunikasjonsmiddel mellom organisasjonene ble nødvendig for å sette dem i stand til bedre å koordinere sine handlinger. Élie Ducommun tok på seg ledelsen av hovedkvarteret til Det internasjonale fredsbyrå i Bern på frivillig basis fra 1891, til hans død som generalsekretær. I denne egenskap publiserte han en rekke bidrag for fredssamfunn og internasjonale kongresser, for eksempel propaganda til fordel for Haagkonferansen i 1899, skrev opprop om forfølgelsen av armenere i Det osmanske rike og begjæringer til det sveitsiske forbundsrådet og USAs president for mekling i Boerkrigen (1898–1902).
Hans engasjement for fredsbevegelsen i spissen for Det internasjonale fredsbyrået ga ham Nobels fredspris i 1902, sammen med Charles Albert Gobat.
