| Emil Bock | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. mai 1895 Barmen | ||
| Død | 6. des. 1959 (64 år) Stuttgart | ||
| Beskjeftigelse | Skribent, antroposof, protestantisk teolog | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
mil Bock (1895–1959) var en tysk luthersk prest, antroposof og forfatter. Som ung liberalt orientert luthersk prest kom han med i kretsen av teologer og prestestudenter som i 1922 grunnla Kristensamfunnet, som han ledet fra 1938 til 1959.
Bock begynte i 1914 å studere språk ved Universitetet i Bonn. Under første verdenskrig tjenestegjorde han i 1914 som soldat i Flandern, frem til han ble såret samme år. I 1916 møtte han første gang den da toneangivende liberale lutherske teologen Friedrich Rittelmeyer i Berlin; han begynte å studere latinsk, gresk og hebraisk, samtidig som han fulgte forelesninger i filosofi og latin. Fra 1918 studerte han luthersk teologi i Berlin, og fullførte studiet etter praksisperioden som prest med en lisensiatavhandling om Schleiermachers historische Denkweise i 1921.
Som nyutdannet prest deltok han på filosofen Rudolf Steiners seminarer for teologer i Stuttgart og Dornach i 1921. Fra 1921 arbeidet han sammen med Rittelmeyer for å etablere Kristensamfunnet, en kristen reformbevegelse inspirert av Steiners filosofi. Bock var blant de 45 grunnleggerne av Kristensamfunnet i 1922, og i 1938 etterfulgte han Rittelmeyer som Kristensamfunnets leder.
Bock var i 1925 med på å grunnlegge det kristne forlaget Verlag Urachhaus.
Kristensamfunnet ble forbudt av det nasjonalsosialistiske regimet i 1941, og Bock var fra 1941 til 1942 fange i konsentrasjonsleiren Welzheim. Han slapp fri i 1942, men stod under overvåkning. Fra 1945 arbeidet han for å gjenoppbygge Kristensamfunnet.