Emishi (japansk: 蝦夷) er en japansk betegnelse på et urfolk som bodde nordøst på øya Honshū i Japan, i det som i dag er Tōhoku-regionen i Japans Asuka-, Nara- og Heian-periodene (ca. 500-1200). Regionen kalles for michi no oku (道の奥) i samtidige kilder. Opprinnelsen til emishifolket er ukjent, men historikerne antar de nedstammet fra jōmonkulturen.
Den første kjente omtalen i litteraturen er datert til rundt 400 e.Kr. hvor de omtales som «det hårete folket» i kinesiske nedtegnelser. Noen emishistammer motsatte seg den japanske keiserens autoritet i sen nara- og tidlig Heian-perioden (700-1000-tallet). Det synes som de var stedegne til nordlige delen av den japanske hovedøya Honshu og etterkommere av det folket som utviklet oldtidens jōmonkulturen i denne regionen. De er også antatt å være beslektet med ainofolket. Den adskilte etniske statusen til emishiene ved at de hadde et eget språk adskilt fra japansk.