| Engelhardia | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Engelhardia Lesch. ex Blume | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Planter | ||
| Divisjon | Dekkfrøete planter | ||
| Klasse | Tofrøbladete planter | ||
| Orden | Bøkeordenen | ||
| Familie | Valnøttfamilien | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 4–6 | ||
| Habitat | skog | ||
| Utbredelse | Sør- og Sørøst-Asia | ||
| Inndelt i | |||
Engelhardia er en slekt av løvfellende, eller helt eller delvis eviggrønne trær i valnøttfamilien (Juglandaceae).
De er som regel sambu, men kan også være særbu. Bladene er spredte og finnete med 2–14 småblad. Blomstene bestøves av vinden, og frukten er en nøtt med tre vinger. Slekta er utbredt i Sør- og Sørøst-Asia fra Himalaya i vest sørover til Java, østover til Filippinene og Ny-Guinea og nordover til Sør-Kina.
Mer enn ti Engelhardia-arter er beskrevet, men flere av disse artsnavnene er nok synonymer. Engelhardia roxburghiana er flyttet til slekta Alfaropsis.
Slekta fantes også i Europa fra eocen, men den forsvant gradvis etter som klimaet ble kaldere og tørrere. I Mellom-Europa er de yngste funnene 3,4 millioner år gamle og på Den iberiske halvøy 2,2 millioner år, altså fra pliocen. I Italia, Balkan og Vest-Asia overlevde slekta mye lenger, til slutten av midtre pleistocen, og pollen er funnet i bunnprøver fra Adriaterhavet (300 000 år) og det sørlige Svartehavet (200 000 år).
