| Euceratocerus | |||
|---|---|---|---|
 Euceratocerus gibbifrons
| |||
| Nomenklatur | |||
| Euceratocerus LeConte, 1874 | |||
| Populærnavn | |||
| stripeborebiller dødningeur, veggesmeder, mit | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Biller | ||
| Overfamilie | Bore- og hettebiller | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 4 | ||
| Habitat | terrestrisk, i død ved | ||
| Utbredelse | Nord-Amerika | ||
| Inndelt i | |||
Euceratocerus er en slekt av små borebiller.
Små (3-4 millimeter), avlange, brun borebiller. Hodet erundet med ganske store, utstående fasettøyne. Antennene er 11-leddete, brunrøde, nesten så lange som kroppen, de tre ytterste leddene er forstørrede og danner en lang klubbe, ledd 3-8 har et utskudd slik at den midtre delen av antennen blir kamformet. Pronotum er rundet, dekkvingene jevnbrede med kraftige punktrader.
De fleste av borebillene lever utendørs og borer i død ved. De har mikroorganismer som hjelper dem å fordøye veden. En del arter har tilpasset seg å angripe bygningstømmer og møbler, og "markhull" i treverk stammer oftest fra disse billene. De er i stand til å angripe ganske tørt og hardt treverk. Disse artene liker gjerne å ha det varmt og man finner ofte at skadene er konsentrert til varme steder, for eksempel langs varmtvannsrør. Hos noen arter kommuniserer billene ved å dunke hodet og forbrystet mot veggene i gangene de lever i. Dette gir en hørbar tikking og har gitt opphav til navn som dødningeur og veggesmeder.
Artene er utbredt i det sørøstlige Nord-Amerika.
